Jeg liker alle slags turer, i alt slags vær, og i alle årstider. Jeg synes vi er heldige som bor i et land hvor man faktisk ikke trenger å planlegge variasjon, for den får man automatisk hvis man liker å bevege seg utendørs. Det meste er dessuten innenfor rekkevidde hvis du har en dag eller tre tilgjengelig, og ikke er allergisk mot bil, tog eller buss. Tidsklemma er vel den største trusselen mot friluftslivet for de aller fleste, og da er det viktig å tenke at litt er bedre enn ingenting.


Jeg fikk flere hyggelige tilbakemeldinger på mine turtips for tur med barn, med ønske om å utdype hva man kan gjøre for å hale ut tida ute. For selv om man drømmer om å krysse Grønlandsisen, er realiteten for mange, meg selv inkludert, at man har fem timer tilgjengelig en søndag mellom håndballkamp og bursdagsselskap. Og hvis barna er så små at de ikke kan være alene mens du selv er på tur, gjelder det å få de med ut og gjøre det beste ut av det. Jeg har vært på søndagstur på ski med masse forberedelser og full sekk, hvor stemningen har vært så dårlig at vi har spist nista 200 meter fra parkeringsplassen, snudd og reist hjem. Lite tilfredsstillende. Så her kommer mitt beste tips for en vellykka søndagstur for hele familien med ski på beina: gå kort, men til en fin plass, i nærheten, i skogen eller på fjellet. Hvis dere er på fjellet og gjerne vil få dere litt opp i høyden: ta med slepetau slik at barna kan få hjelp oppover. Bonusen er at du får ekstra trim selv. Når dere har funnet et fint sted å tilbringe noen timer, stopp her mens stemninga er god. Dere trenger ikke gå så langt. Så er det igang med å legge tilrette for lek, moro og kos i noen timer. Tenn bål og lag sofaer rundt. De som er kalde kan varme seg, og de fleste barn elsker å leke med bål. Ha med noe varmt å drikke og noe godt å grille. Man trenger ikke gjøre det mer avansert enn pølser og pinnebrød. Hvis du vil ha en søt avslutning på måltidet: Ta med en pose med ferdigblandet sukker og kanel, og godt smør, og trykk dette inn i pinnebrødet, så får du skikkelig digge kanelboller på pinne. Når alle er mette og fornøyde: bygg hopp, snøhuler, finn ett klatretre osv osv. Antakelig klarer barna å aktivisere seg selv. Imens kan dere voksne veksle på å gå en liten tur på egenhånd. Man kan tyne tida litt ekstra når man vet at veien tilbake er kort, og gjerne i nedoverbakke. Når dagen er omme har alle fått både trim og timesvis med frisk luft. Ergo: kort avstand gir godt utbytte.

Jeg har aldri vært best i noe, men jeg liker å prøve alt. Og har begrenset med tid. Ergo blir jeg heller aldri best i noe, annet enn å utvide horisonten og pushe kroppen. Det er jeg ganske god på, for der setter jeg ingen grenser for meg selv. Det handler vel også om å ikke ta seg sjøl så forbanna høytidelig hele tida. Det er viktig å ikke låse seg til en idé om hva man kan og ikke kan, tør og ikke tør, liker og ikke liker. Ofte er det jo sammensatt. Jeg liker for eksempel å gå lange skiturer, gjerne på høye fjell. Jeg elsker å gå oppover, men er skikkelig dårlig på nedkjøringene. Skal det stoppe meg fra å bli med? Nei, da får man heller svelge stoltheten, ta noen ekstra laaaange svinger, og la de andre vente. Jeg har tilgode å være på en tur som jeg ikke har fått noe som helst ut av.

Jeg får noen ganger kommentarer på at jeg er så tøff som for eksempel telter i fjellet alene. Det handler mye om at jeg synes det er spennende å utfordre komfortsonene. Når jeg blir gammel og trenger hjelp, og kanskje ikke kan leve slik jeg helst vil lenger, vil jeg at den komfortsona mi skal være så stor som overhodet mulig. Er man vant til å kjenne på og overkomme ubehageligheter, blir kanskje ikke ubehagelighetene like store etterhvert. Det er i hvert fall en tanke. Og det er ikke til å komme bort ifra at jeg stadig vekk støter på ubehageligheter på tur alene. Som å sette opp telt i kuling, sviktende kokeapparater, en sekk som er så tung at det er vanskelig å få den på ryggen, nærgående dyr. Men det skumleste er kanskje nærgående mennesker. Så å telte langt innpå fjellet vinterstid, synes jeg i grunnen er det beste. Da møter man jo ingen. En annen grunn til at jeg ofte drar på tur alene, er av den mer praktiske typen; manglende barnevakt. Eller at det kanskje ikke passer for ønsket turfølge. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er deilig å reise alene. Frihetsfølelsen jeg får av å sette meg i bilen, suse avgårde, og ikke trenge å tenke på annet enn hva jeg selv vil. For en dag eller to. Det anbefales på det sterkeste. Begynn i det små, og kjenn hvor rart det er å være alene. For det er faktisk veldig rart. Og når teltet er satt opp, magen er mett og kroppen er sliten; mestringsfølelsen og tilfredsheten over å ha fiksa alt selv. Og så er det så innmari hyggelig å møte folk igjen etterpå!

Nå er min måned som Alfa-eventyrer snart over. Jeg har vel rukket å gjøre ca én femtedel av hva jeg tenkte. Akkurat som i livet ellers altså. Så jeg har full forståelse for alle som ikke synes de har tid nok til å prioritere å være ute på tur. Gjennom mine drodlinger om hva som funker for meg, håper jeg allikevel jeg har inspirert noen til å tenke at litt tur er bedre enn ingen tur, og at helsegevinsten, både fysisk og psykisk, kan vise seg å være langt større enn innsatsen. Særlig midt i årets mørkeste måneder. Og senk krava. Ikke tenk at du skal prestere. At du må være like sprek som turkompisene dine. Eller at utstyret ditt er utdatert. For er det egentlig så viktig? Finn ut hva som funker for deg, og stol på deg selv.

Og så har jeg et lite julegavetips på tampen: gi bort en tur! Om det så er i Frognerparken med en gammel tante, eller Lofoten med kjæresten - å gi bort en tur er den perfekte gaven. Så bruk førjulstida på å legge noen fine planer, som både du og andre vil få stor glede av. Og vil du ha turtips deler jeg mer enn gjerne. Tusen takk for meg!

Print blogginnlegg her