Det kan skje på sekunder! Mange av dere har nok opplevd det flere ganger. Med ski og staver farer du innover vinterfjellet. Sikten er god og solen varmer i det ellers kalde landskapet. Plutselig endres alt. Lavtliggende skyer dukker opp fra intet og fyller luften rundt deg med hvit snø. Nå er naturen fargelagt i én eneste farge. Det er whiteout.

Kun meg og mitt er synlig i whiteout. Man aner ikke hva som er 4-5 meter foran seg. 

Det spesielle været

I vinter har jeg opplevd såkalt whiteout flere ganger. Når alle referansepunkter plutselig forsvinner blir det en ganske så unik stemning i fjellet. Fra å føle seg liten i den store naturen, har man plutselig bare en meter i radius å forholde seg til. Alt er hvitt og det eneste man faktisk kan se er seg selv og sitt eget utstyr. 

Skremmende og spennende på en og samme tid. 

Hundre prosent fokus

Whiteout spøker man ikke med. Det er lett å bli desorientert og uten referansepunkter er ordentlig navigasjonsutstyr utrolig viktig. Jeg har selv erfart hvor uforutsigbart og farlig det kan være i whiteout. Til tross for bruk av kart og kompas har jeg opplevd å kjøre utfor mindre stup som er "gjemt" mellom høydekurver. Det har heldigvis gått bra, men med en tung pulk på slep er det absolutt ingen selvfølge. Det gjelder å ta det rolig og ha hundre prosent fokus på terrenget og situasjonen. 

Jeg bøyer nakken og ser ned på skituppene som bytter på å være fremst. Noe annet sted er ikke vits å se. Det er jo bare hvitt. 

En unik følelse

Whiteout byr på en helt merkelig følelse av fart! Å stå på ski nedover i whiteout er alltid like spesielt. Jeg setter utfor bakken og føler ofte at farten blir litt i største laget. Vinden suser og jeg ser absolutt ingenting. Det føles ut som om det går fortere og fortere, og adrenalinet pumpes ut i kroppen «Nå må jeg ploge litt her» tenker jeg. Og i det jeg løfter skiene for å begynne og ploge merker jeg at jeg står dønn i ro. Og stille har jeg stått i mange sekunder mens jeg har trodd at jeg har sust nedover fjellet. 

Dikt i hodet

Når jeg går der i det hvite landskapet begynner tankevandringen. Sist gang jeg var ute i whiteouten begynte jeg faktisk å dikte litt for meg selv der jeg gikk. Et og et avsnitt kom til, og da skydekket lettet hadde jeg plutselig et dikt i hodet. Et dikt jeg har kalt Alene i det hvite landskap. 

Len deg tilbake og sett deg inn i "whiteout-stemningen".

Pusten, 
Vinden,
Skiene som skjærer mot snøen og stavene som hakker seg ned i den. 
Det er det jeg hører. 

Et kontrastløst landskap,
Ekspedisjonsutstyret, 
En og annen fugl som farer forbi.
Det er det jeg ser.

Spenning,
Eventyrlyst,
Og et aldri så lite snev av redsel for det ukjente.
Det er det jeg føler.

Alene i det hvite landskap av Andreas Orset

Print blogginnlegg her