Omsluttet av fjorder stiger mektige fjell rett opp fra fjæra. Lavtflygende måker sirkler over meg i det jeg trasker i vannkanten og skuer opp over snødekte fjellsider. Det har vel fort gått 7 måneder siden jeg sist vandret i disse omgivelsene. Jeg husker jeg med begeistring skrev om Lyngenhalvøya etter å ha opplevd stedet på sensommeren. Det er sjeldent jeg drar til samme sted to ganger i året som Alfas Eventyrer, men etter å ha gått fjellene på føttene i august, har jeg drømt om å stå på ski i snølagte Lyngsalper. Det var klart jeg måtte tilbake til alpelandskapet i Nord-Troms og etter å ha vært der noen dager angrer jeg absolutt ikke på besøket. 

Typisk norskt. Disse røde naustene synes jeg pryder det ellers flotte landskapet. 

Mer norskt blir det neppe!

Med skyfri himmel og strålende sol har Lyngen virkelig fått vist seg fra sin beste side. Jeg har kost meg både i solveggen nede ved fjorden og i snøen over 1000 meter over havet. Jeg blir aldri lei av synet av fjord og fjell, og kan stå lenge å bare nyte synet av norskt landskap på sitt beste.  

Landskap som tatt ut av et maleri. 

Fotomotivene ligger på rekke og rad i vannkanten. Her kan man kose seg ved naustene...

... for ikke snakke om på fjellene. Lyngen er kjent for god skikjøring og det har jeg absolutt fått oppleve de siste dagene. 

Topptur-eldorado

Jeg har nå besøkt Lyngsalpene for tredje gang og begynner å bli ganske kjent med fjellene. Flere topper har jeg faktisk vært opp til flere ganger og det er alltid morsomt å gå opp samme fjelltopp på sommer og vinter. Selv om landskapet er det samme ser det ikke helt likt ut nå som snøen har fylt dalsøkk og skapt skavler ved bratte heng. Minnene strømmer tilbake når jeg vandrer der jeg før har satt mine føtter og jeg minnes hvordan ting så ut på sommerhalvåret. 

På vei opp Storgalten 1219 moh. 

I løpet av de siste dagene har randoskiene blitt brukt flittig. Sammen med Lars Tveit Christiansen og Åsne Bjørk gikk vi opp fem topper i Lyngens-traktene. 

  • Storgalten 1219 moh
  • Stetinden 920 moh
  • Topp 768 moh ved Stetinden
  • Russelvfjellet 794 moh
  • Giilavarri 1140 moh (ved Olderdalen) 

Som en følge av en litt snøfattig vinter var det litt lite snø helt oppe ved toppene. På første topptur møtte vi en gruppe med turister. De ropte av glede i det de suste nedover ukjørte puddersider. Men til tross for gledesutbruddene hadde visst ikke forholdene vært like bra på toppen. En av de vise mennene i gruppa ropte til oss: 

"It was good for the soul, but bad for the skies."

Et sitat jeg kommer til å huske godt, for mannen hadde helt rett. Noen timer senere var randoskiene mine ødelagt med virkelig dype sår som gikk langt inn i sålen på skia. Helt enig i at det var "bad for the skies", men om akkurat det var "good for the soul" er jeg litt usikker på. I det jeg traff noen av steinene som lå gjemt i puddersnøen skar det langt inn i sjela. 

Fint dag og natt

Men til tross for en noen nådeløse steiner, så ble de ødelagte skiene fort glemt, for resten av turen ble ganske så magisk. Topper ble besteget morgen som kveld. I stekende sol og under dansende nordlys. Selv om det er nydelig å finne den gode flyten nedover fjellsidene i solskinn er det likeså fint med pudderkjøring under stjerner og nordlys. 

I månelys tok vi oss opp på Russelvfjellet, helt nord på Lyngenhalvøya. Da vi nærmet oss toppen bestemte himmelen seg for å gi oss et utrolig show. 

Lars og Åsne var tydelig fornøyd med nordlyset og jeg kan huske hvordan de frydet seg over at de bodde her oppe i flotte nord. 

Det grønne lyset vedvarte, men fra tid til annen tok det helt av med lilla nordlys som flagret over himmelen. Jeg fanget litt av magien på film, mens vi sto og nøt synet. 

Jeg reiste fra Lyngen med et par ødelagte ski, men med utrolig mange flotte opplevelser som bagatelliserer noe ødelagt utstyr. Lyngen leverte som alltid og jeg gleder meg til å komme tilbake! 

Print blogginnlegg her