Hvordan det er å vokse opp i skogkanten uten venner i umiddelbar nærhet? Det kommer nok an på hvem du spør. Jeg husker at jeg kjedet meg noen ganger. Men det var ikke ofte. Det kan ikke ha vært så ille, ettersom jeg har valgt å flytte tilbake på landet igjen, dog med naboer denne gangen. Jeg trives heldigvis veldig godt alene. Ikke misforstå, jeg er utrolig glad i familien og vennene mine, men jeg har ingen problemer med å ha det helt utmerket mutters alene. Og jeg har også et stort behov for å være alene. Noen får masse energi av å være sammen med mennesker hele tiden. Jeg får energi av å være alene, og så kan jeg gjerne bruke all denne energien sammen med de jeg er glad i. Og aller helst vil jeg da være alene ute i naturen. Slik sett er natur og tur medisin for meg, og noe jeg er avhengig av for at jeg skal fungere og ha det bra.

Det å vokse opp tett på naturen, og å være interessert i å bruke den og ta vare på den, har nok gjort at jeg er veldig vár på alle forandringer i naturen, og at jeg knytter endringer i sesonger og vær til endringer i livet. For meg starter ikke et nytt år den 1.januar. Slutten av august, med frisk høstluft og skolestart, representerer begynnelsen på et nytt år for meg. Jeg kan spotte et dyr i dødvinkelen på 300 meters avstand mens jeg kjører i nitti. På lang avstand kan jeg se at en uregelmessighet i bakken er en steinsopp. Og at et gult løv ikke er et løv, men en kantarell. Har et tre blitt felt i skogen, ser jeg at det mangler noe med én gang. Ingenting av dette er unikt for meg. Dere som leser dette opplever nok mye på samme måte. Men det er uansett en egenskap jeg setter pris på. Det å være oppmerksom, og å føle at jeg har kjennskap til og tilhørighet i naturen. Hjernen min er også skrudd sammen slik at jeg ikke husker måneder og år, men at den regner i sesongendringer. I høst mistet jeg noen jeg var glad i. Jeg husker jeg tenkte i slutten av juli, at når åkeren er moden i år, er hun ikke mer. Og slik ble det.

Jeg vil gjerne ha en liten naturopplevelse hver dag. Det er ikke alltid så mye som skal til. Har vi gjester, synes jeg det er helt topp å gå ut med søpla. Og dvele bittelitt ute mens jeg ser inn på at andre hygger seg og har det bra. Her vi bor er det lite lysforurensning, så er jeg heldig kan jeg beundre stjernehimmelen og dermed få en liten bit naturmedisin bare på en sånn treminutters tur ut av huset. Jeg får ofte kommentarer på at jeg er så flink til å være ute, være på tur, finne på ting, utnytte dagene. Det handler selvsagt både om tilrettelegging, og om å se mulighetene. Det er veldig mye enklere å gå seg en tur i skogen når man faktisk bor i skogkanten. Eller å ta seg et kveldsbad når man bor ved et tjern. Gå seg en skitur når man kan ta på skiene på trappa. Selvsagt er det det. Og det er ikke alle som har de mulighetene. Selvsagt. Men så handler det også veldig mye om tilrettelegging og livsvalg - det å legge til rette for, og å ta de noen ganger vanskelige valgene man er nødt til å ta, for å kunne leve livet slik man faktisk ønsker å leve det. Jeg synes det er bedre å kompromisse på lønn, jobb, kollektivtilbud, veistandard, logistikk, kulturtilbud, restauranter osv osv, enn å gå på kompromiss med meg selv.

Å være på tur handler også mye om å kompromisse, og å skrelle ned til basisen av absolutte nødvendigheter. Skilpadder og snegler er inne på noe; det er utrolig befriende å bære sitt eget hus på ryggen, og legge seg til for natta akkurat der man vil. Det ligger garantert også mye filosofering og tankevirksomhet bak reglene buddhistmunker lever etter, om å eie maks åtte ting, inkludert klær. En lettversjon og høyst frivillig form for asketisme kan man teste på telttur over flere dager. Når du skal bære alt du skal ha med deg på ryggen selv, og ofte i krevende forhold (les; oppover og i motvind), blir du nødt til velge ut kun det helt essensielle. Og så må man halvere det igjen. Og deretter legger jeg til noe jeg unner meg, som en bok eller noe ekstra godt å spise og drikke. Når jeg da har lagt meg til rette i teltet, og har full oversikt over alt jeg har med meg og all mat jeg har til rådighet for de kommende dagene, oppstår den sjeldent gode følelsen av at jeg eier tingene, tingene eier ikke meg. Det er medisin for meg. Og har jeg glemt noe, må jeg bruke den delen av hjernen som jeg nok bruker altfor lite; kreativiteten.

Det er stor forskjell på å gå tur i skogen, nærmest uten mål og mening, og det å ha sett seg ut en fjelltopp man vil opp på. Jeg er like glad i begge deler, og alt der i mellom. Men jeg tror veldig mange ville hatt godt av å bare gå litt på måfå. Finne en sti. Se hvor den leder. Snu og følge den tilbake igjen når du tenker du har gått langt nok. Man finner en egen type ro når man ikke har et mål å jage etter. Det forundrer meg at det å være på tur ikke brukes mer systematisk i behandling og forebygging blant annet for forskjellige type angst og depresjoner. Studier viser at å eksponeres for natur blant annet senker blodtrykket, reduserer stress, bedrer immunsystemet, øker selvtilliten, og forbedrer humøret. Norge som har søndagsturen så innprenta i vår identitet, ligger så vidt meg bekjent bak for eksempel land som USA, hvor det å være ute på tur er en del av behandlingstilbudet for forskjellige pasientgrupper med ulike utfordringer, som overvektige, krigsveteraner og flyktninger. Leger i enkelte storbyer i USA skriver resept på utendørsaktiviteter i nærliggende parker for barn og unge som sliter med overvekt, depresjoner, ADHD og ulike typer adferdsproblemer. Ikke nødvendigvis som et alternativ til moderne medisin, men som et tillegg. Jeg jobber ikke i helsesektoren, så jeg er litt på tynn is her, da jeg ikke har oversikt over mulige liknende tilbud i Norge. Uansett tenker jeg at ressursene vi har er enorme, og garantert kan utnyttes bedre. De som trenger det mest er kanskje ikke nødvendigvis de som oppsøker det selv.

Paradokset for det moderne turmennesket, er at behovet for å være ute på tur øker parallellt med at tida man har til å bruke på tur minker. Det er når man ikke har tid til en pause at man trenger en pause. Og hvis den følelsen vedvarer over lengre tid, må man ta noen grep. For hvis det tidligere var nok med en tretimers skitur for å hente seg inn og lade batteriene, vil man plutselig se at man trenger tre dager. Eller tre uker. Hvis man klarer å se det i det hele tatt. Det blir nesten som å stresse seg halvt ihjel for å rekke en yogatime, og legge seg heseblesende ned på matta ti minutter for seint, for så å sette igang hjernen igjen ti minutter før timen slutter, midt under avkoblingen. Eller som da min gamle mormor leste at det var bra for hukommelsen å spise kanel, hvorpå hun hadde et halvt glass på grøten den dagen, og ble skuffa over at hun ikke huska noe bedre. Tur som medisin, både for psykisk og fysisk helse, er som regel ingen quick-fix. Kanskje trenger man også litt erfaring for å se at det å være ute kan være akkurat det man trenger. Så spør deg selv; hva vil du med livet ditt?

Print blogginnlegg her