Både ville juv og sylspisse egger ble passert. Til og med strie elver og ukjente grotter bød på utfordringer. Det var ofte nære på, men heldigvis ble det aldri alvorlig. Selv om noen fall har festet seg på netthinnen og jeg fra tid til annen måtte surre på støttebandasje, så gikk det jo alltid bedre enn det gjorde denne gangen. 

”Det er bare de som sitter helt stille som aldri faller og slår seg” kommenterte Anie Naomi H. på Instagram. Anie har rett. Med en aktiv livsstil er det ikke snakk om om det skjer, men når skadene inntreffer.

Fallene jeg husker best

Å falle ned en snødekt bakke med 40 kg sekk på ryggen trenger ikke gå så bra som det gjorde i fjor. Jeg husker godt det som skjedde da jeg trasket ned bakken fra Torfinnsheim utenfor Voss. Grunnet dårlig skiføre var skiene festet på sekken og jeg tok meg rolig ned den bratte skråningen. Plutselig mistet jeg feste på isen og begynte å ski. Det gjorde ikke saken bedre at skiene hektet seg fast i en busk og fikk meg til å gå med hodet først utfor bakken. Fallet endte heldigvis bra til tross for den tunge oppakningen. Bare en stav ble brukket og hele meg dekket av en god blanding av sand, gjørme, snø og frosne blader. 

Selv om jeg klarte meg i over et år uten betydelige skader var overtråkken jeg pådro meg ned fra Kjeragbolten desidert verst. Sekken veide da nærmere 50 kg. Jeg var sliten og trøtt og hadde også vært sløv med å stramme skoene godt rundt ankelen. Da fokus og festet forsvant på samme tid endte jeg opp med en kraftig overtråkk som gjorde nedturen til et av turens desidert vondeste øyeblikk. 

Men sammenliknet med hvordan jeg har det nå var det vel egentlig ingenting. 

Det har gått noen uker

Nå har det gått over to uker siden jeg bare skulle ta den siste turen i Myrkdalen og feilberegnet fart og sprett i hoppet. Noe som førte til at jeg pådro meg skader både her og der. Verst er det med de skadde ribbeina som daglig hovner opp og gjør at jeg føler meg 80 år eldre. Med diverse smertestillende medikament og legens anbefaling om å holde seg i ro er dagene betydelig mindre aktive enn jeg er vant med. Det blir dessverre lite tur, trening eller annen fysisk aktivitet, og det fører jo naturlig nok til sjeldnere oppdateringer. Smertene skal nok fortsette i 2-10 uker til, men jeg håper og tror at jeg skal klare å komme meg ut på ski og teltturer innen få uker. 

--

Tusen takk for alle ønsker om god bedring som har tikket inn i diverse medier. Jeg har satt stor pris på de alle sammen! Jeg har også lært at: 
”Man skal aldri ta den siste turen, men alltid gi seg etter den nest siste.” (Vibeke G. )


Og det beste er som Hanne-Marthe sa:
”Det beste er at det ikke blir verre, det blir bare bedre”. Jeg kan trøste meg med det:) 

Print blogginnlegg her