Å reise alene på tur, er ikke det farlig, skummelt eller kjedelig? Dette er et spørsmål som ofte dukker opp når noen hører at jeg skal på tur alene. Ofte virker det også som det er en klar sammenheng i folks oppfatning av at lengre turer er mye skumlere enn de korte. Jeg har prøvd å forstå hvorfor det er sånn, for klarer du å reise på en todagerstur så burde en åttedagerstur også gå fint. Det er tross alt bare fire todagersturer etter hverandre.

For ganske nøyaktig ett år siden klarte jeg endelig å forstå hva dette skumle alle snakket om konkret var. Jeg skulle ut på min første større ekspedisjon helt alene – i over tre uker skulle jeg være på tur og målet var å tilbakelegge ca. 650km. Før denne turen var det særlig en ting jeg fryktet og det var stillheten. Det å ikke kunne flykte fra egne tanker som jeg alltid pleier å gjøre var det virkelig noe fjernt og skummelt med. Hva skulle jeg tenke på etter to uker på tur og hva skulle jeg gjøre om det kommer opp noen ubehagelige tanker? Dette var definitivt den største utfordringen på turen og den siste uken før avreise følte jeg meg helt utenfor mentalt – jeg tror jeg prøvde å føle på hvordan stillheten kunne bli.

«Jeg tror den redselen for stillhet er en frykt for å bli bedre kjent med seg selv. Det lukter feighet av meg når jeg unngår det» -Erling Kagge


Det var likevel noe spennende og skummelt med det hele, og den første uken på tur bestemte jeg meg for å gå så langt jeg bare orket hver eneste dag. Målet var å være så utslitt når campen skulle settes opp at jeg ikke skulle ha krefter til å føle på stillheten. Ved å bruke denne tilvenningen kunne jeg nærme meg stillheten på en forsiktig måte, det føltes tryggere. Etter en uke på tur synes jeg det var det greit å kunne føle fullt og helt på mine egne tanker. Det var plutselig ikke så skummelt lengre, men heller en følelse av at dette var noe som virkelig var fint. Videre på turen møtte jeg flere folk, men nå hadde jeg plutselig kommet til det punktet at jeg heller ville tilbringe tid i min egne boble og med mine egne tanker. Jeg slet plutselig med å forstå hvorfor denne stillheten hadde vært så skummel fra begynnelsen. Hva hadde jeg vært redd for?

Første dagen på langtur alene.

Etter denne turen har jeg snakket med flere som har følt på den samme redselen før de har reist ut på sin første lengre fjelltur alene, men så godt som alle forteller at de virkelig har satt pris på denne stillheten. For min del var det heller aldri et alternativ å diskutere denne redselen med noen før turstart. Du kan kalle det feigt eller bare en guttegreie, men det var den ene grunnen som gjorde at jeg vurderte å droppe hele turen. Jeg tror det handler om at min generasjon er for bortskjemte med tanke på at vi går med verden i lomma, og at dette blir redningen med en gang undringen rundt egne tanker blir for stor. Tilslutt vil jeg bare oppmuntre andre til å komme seg ut i naturen alene for å føle på stillheten og bli bedre kjent med seg selv for min del har det virkelig gitt friluftslivet en ny dimensjon!

Print blogginnlegg her