Jeg er glad i høye fjell, og Hedmarks høyeste topper ligger i Rondane, selv om mange har en oppfatning av at disse hører til Oppland. Veldig få klarer å svare rett på spørsmålet om hva som er Hedmarks høyeste fjell. Riktig svar er Rondslottet på 2178 moh. Jeg må innrømme at jeg selv har nedprioritert Rondane til fordel for Jotunheimen. Jeg har nok sett på Rondane som Jotunheimens lillebror. Eller, lillebror blir feil ord. Bestemor er kanskje mer riktig. Godslige fjell med runde, mjuke former. Trygge, velgåtte stier. Lune daler og frodig vegetasjon. Og hva er feil med det? Ingenting!

Det gikk rykter om at det stedvis hadde falt mye snø i Rondane. Så vi labbet avgårde på stien fra Straumbu retning Høgronden, fredag kveld i stummende mørke, med skia festa på allerede tunge sekker. Målet er alltid å komme seg over tregrensa før jeg slår leir. Jeg er veldig glad i trær, men når jeg er i fjellet, vil jeg helst se fjellet. Så det ble en veldig dryg tur før vi satte opp teltet i munningen av Langglupdalen. Forøvrig et genialt navn. Den er så lang og så gedigen at man rekker å tenke mange glupe tanker mens man går den.

Det er noe eget å slå leir i mørket et sted du aldri har vært før, og titte ut av teltet morgenen etter og se hvor du faktisk er. Etter en kald natt ble vi belønna med en helt fantastisk soloppgang. Og en erkjennelse av at det var langt opp til skisnø, hvis vi i det hele tatt ville finne den. Etter en, skulle det vise seg, litt for sein avgang, gikk vi innover Langglupdalen, og selv om hodelyktene var med i sekken for retur i mørket, tenkte vi den glupe tanken at Høgronden var et bedre valg enn Rondslottet. Novemberdagene er korte og kalde, og foreløpig var det lavt skydekke og begrensa sikt. Men alle som har beskrevet en følelse av å stå i en katedral når man er omsluttet av Rondanes høyeste topper vinterstid - jeg forstår dere! Opplevelsen ble forsterket av stillheten helt alene, kun avbrutt av en og annen vinterhvit rype.

Oppunder Høgronden, på sørsiden av toppen, ligger Høgrondbue. Den ble oppført i 1882, som det første bygget til DNT i Rondane. Den har verken ovn eller sengeplasser, men er en primitiv nødbu bygget i stein, som kan gi le for vær og vind. Dessverre trengte nødbua nødhjelp, der den stod veldig forlokkende i vinden. Lunsjplassen vår var stappfull av snø inni. Tåka var nå såpass tett at vi ikke så hvor langt det var til toppen, men ettersom klokka gikk altfor fort, bestemte vi oss for å gi den et forsøk. Etter tung trasking i nysnøen noen hundre meter, var motivasjonen lav, sulten stor, vinden økende og temperaturen fallende. Så vi tok den alltid like sure beslutningen om å snu. Etter et lynraskt måltid i le ved Høgrondbue, var sikten fortsatt like dårlig. Så vi stod fast ved beslutningen, og traska slukøret nedover igjen. Og så skjer det som ofte skjer i fjellet: POFF! Tåka forsvant, vinden la seg, og den fristende toppen badet i ettermiddagssola. Som om det ikke var surt nok fra før.

Men det er som regel alltid en oppside til en nedside: vi slapp å rote rundt i mørket med hodelykter på hjemturen, og fikk istedet en utrolig vakker ettermiddag, hvor toppene åpenbarte seg én etter én, og landskapet ble rosa før vi var i teltet igjen. Ute av øye, ute av sinn gjelder definitivt når man har måttet snu før målet er nådd.

Det blir fort mørkt og kaldt i fjellet i november, da sola går ned i fire-tida. Da gjelder det å ha litt ekstra kos i teltet. God mat, vin, bok, lys, varm sovepose. Jeg tenker som så at den sekken du pakker for to netter i telt i vinterfjellet uansett blir veldig tung, så man kan like gjerne legge på litt ekstra vekt i form av prioriterte bekvemmeligheter og godsaker, så blir hele turopplevelsen bedre. Men man kan jo være smart. Ost og diverse spekemat til kveldsmat fredag ble gjenbrukt sammen med risotto tilsatt ekstra tørka traktkantarell fra skogen lørdag. Og de vinflaskene i plast er ikke så dumme til turbruk. Med en skarp kniv, en skje, en kopp og en tallerken til hver, har du det meste du trenger, pluss kokeapparat og ei lett gryte.

Når nattetemperaturen faller til -15, er det en stor trøst å våkne til nok en fantastisk soloppgang gjennom teltåpningen. Jeg føler meg ekstremt heldig og takknemlig for sånne dager. De er den ypperste form for luksus. Man må kanskje kjempe og lide litt for det, noe som gjør det enda bedre. Men glad i å fryse - det er jeg ikke. Så vi pakket kjapt sammen, og fikk varmen i kroppen når vi traska tilbake til bilen ved Straumbu. Da åpenbarte topp etter topp seg bak ryggen vår, og vi fikk sett alt det vi ikke fikk sett da vi gikk innover i mørket fredag kveld. Mange skjønner ikke poenget med å gå på topptur, og argumenterer med at man ser jo den samme utsikten hele dagen. Det gjør man faktisk ikke. Når man snur seg 180* rundt for å gå ned igjen, ser man jo helt andre ting, som man ikke la merke til på vei opp.

Uansett hva man måtte tro eller ikke tro på, kan slike ensomme vinterdager i fjellet fremkalle litt av hvert av store følelser. Og her kommer kunsthistorikeren i meg frem, for hva kan vel fremstille denne følelsen bedre enn god kunst? Harald Sohlbergs "Vinternatt i Rondane" (også kalt "Vinternatt i fjellene") har flere ganger blitt kåret til Norges nasjonalmaleri. I påsken år 1900 så han Rondane i måneskinn, en opplevelse han senere beskrev som «fremmed, ny og veldig som en åpenbaring, der efterlot et inntrykk i meg som jeg aldri siden kunne glemme». Han jobbet med motivet i mange år og i mange forskjellige teknikker, før det store oljemaleriet som henger i Nasjonalmuseet ble ferdigstilt i 1914. Bildet bygger på skisser og inntrykk gjort fra forskjellige steder og vinkler. Noen kunstneriske friheter har han tatt for å formidle den nærmest sakrale følelsen, stemningen og visjonen. Med dette nyromantiske verket brøt Sohlberg med realismen og naturalismen i malerkunsten, som var mer opptatt av detaljerte og nøyaktige landskapsskildringer, og av å sette samfunnsproblemer under debatt. Nyromantikerne vektla sanselighet, fantasi, følelser og evighetslengsel. Alt dette kan vi se i "Vinternatt i Rondane", der fjellene bader i et nesten overdrevent blått lys med klare, store stjerner, og hvor furuene i forgrunnen tegner seg dramatisk mot bakgrunnen, nærmest som svarte kors på en kirkegård mot en himmelsk vakker kirke. Den kontemplative, nærmest religiøse dimensjonen ved bildet treffer tydeligvis fortsatt oss nordmenn godt. Folk står himmelfalne i lang tid foran bildet der det henger i museet. Sohlbergs litografi (altså et trykk på papir, i dette tilfellet laget i et opplag på 250 stk.) av samme motiv, er blant de aller mest ettertraktede grafiske verk i Norge. Det kommer for salg med ujevne mellomrom, og de siste årene har prisen for et trykk ligget mellom 250 000 til nærmere 400 000 kroner, avhengig av bildets tilstand.

I 2006 ble Sohlbergplassen åpnet som en del avprosjektet Nasjonale Turistveger. Rasteplassen ligger ved fylkesvei 27, ved Atnsjøen. Herfra er det en fantastisk utsikt mot Rondane, slik som fjella framstår på Sohlbergs maleri, og dette har gitt plassen navn. Plansjene på stedet illustrerer godt fjellenes plassering og virkelige utseende, og hvordan Sohlberg gjorde små endringer for å oppnå det uttrykket og effekten han ønsket. Er du forbi - stopp her!

Print blogginnlegg her