Vi har alle gode og dårlige dager. Dager der solen skinner og alt går lett og dager med mye motgang og tøffe tak. Jobben som Eventyrer for Alfa og Norsk Friluftsliv er intet unntak. Jeg skulle gjerne sett at hver dag var en solskinnsdag der alt går på skinner, men sånn er det altså ikke. Onsdag ble for meg en dag av det tøffere slaget. Det ble på mange måter en dag fylt med motgang og jeg kjenner fortsatt at hver muskel i kroppen er sliten. 

Det fargerike teltet i det ellers kontrastløse landskapet er et fint syn.

Et snøfall som satt prikken over i´en

På onsdag ankom jeg Litlos-traktene og nærmet meg 100 km på Hardangervidda. Det hadde så langt vært en tur i svært skiftende vær og snøforhold. Da jeg våknet i teltet noen km fra Litlos lå det minst 10 cm med tung, våt nysnø på teltduken og allerede da forstod jeg at det ville bli en tung dag, men at den ville bli så tung som den ble kunne jeg ikke tenke meg. 

Første dag på vidda gjorde jeg kryssingens største tabbe. Det vekslet mellom sludd, regn og snø - uten tegn til sol. Jeg tenkte rett og slett ikke på å smøre inn ansiktet med solkrem, noe jeg åpenbart burde ha gjort. Jeg har måttet dekke til ansiktet selv i strålende sol og varme temperaturer. Å puste gjennom buffen dag etter dag er ikke akkurat behagelig. 

Så med et tykt lag solkrem i ansiktet og buff utenpå la jeg avgårde mot Tyssvassbu. Etappen på 20km i den mer kuperte vest-vidda var ikke i seg selv et problem, men når man skal trekke med seg over 70kg utstyr i tung dyp snø tappes kreftene, og de tappes fort. 

Viddas største pulk

Da jeg forlot Finse hadde jeg veid inn utstyret til 78 kg. Siden det har jeg heldigvis spist pulken ned i vekt, men tyngden merkes likevel godt i motbakke. For det blir jo omtrent som å dra en voksen mann over vidda. Hvorfor i all verden har han så tung pulk tenker du kanskje? - og svaret er rett og slett at jeg har tatt med med all elektronikk og utstyr jeg måtte trenge for å utføre oppdraget mitt her ute. Til og med en drone har funnet sin plass i pulken. Så selv nå som kroppen er sliten og øm angrer jeg ikke på noe av det jeg har tatt med. 

Nysnøen var våt, tung og full av motstand. 

At vest-vidda ville by på utfordringer var jeg fult klar over, men snøen bydde på større utfordringer enn jeg kunne forestille meg. Til og begynne med gikk jeg med langfellene. Et sikkert valg med tanke på motbakkene der jeg trenger godt feste for å dra med meg pulken. Problemene startet da fellene brått iset. Det klabbet noe voldsomt og ved siden av det at jeg løftet noen kilo ekstra for hvert trinn så hadde jeg absolutt ingen gli. Jeg måtte traske oppover, nedover og på flata. Det var uutholdelig, så jeg byttet til kortfellene i håp om at jeg ville kunne få litt gli i de flate partiene og spare endel tid til tross for at oppoverbakkene ville bli tyngre. 

Kortfellene fungerte en god stund, men også de ble etterhvert fylt med is. Så klabbingen fortsatte og nå hadde jeg heller ikke særlig feste i motbakkene. Det positive var at klabbene var mindre enn de hadde vært med langfellene. Jeg gikk av gårde og merket hvordan friksjonen mellom pulken og snøen økte i takt med at kreftene forsvant ut av meg. 

Pauser er nødvendige, men jeg liker meg bedre i bevegelse. Jeg blir så fort frossen når jeg setter med ned for å hvile.

Pause og atter pause

Snittfarten avtok betydelig utover dagen. Hver knaus jeg skulle over føltes ut som fjell. Til tross for at andre hadde gått rett over måtte jeg med min last gå sikk sakk. Der andre hadde brukt 5 minutter, brukte jeg minst 15 minutter. Og da jeg endelig nådde toppen trengte jeg vann og påfyll med kalorier. 

Det tyngste var nok det at hver eneste motbakke var en leside der nysnøen hadde samlet seg. Så motbakkene besto av 20 cm tung nysnø som pulken måtte ploge seg gjennom. Et hvert skritt ble en kraftanstrengelse og på grunn av byttet til kortfeller ble jeg til tider nødt til å spenne av meg skia og vasse i snø oppover de bratteste motbakkene. 

Så nå er kroppen sliten. Ryggen er øm. Lårne er møre. Leggene, armene og sete-musklen verker. Til og med fingrene kjennes slitne. Kroppen skriker rett og slett etter hvile - og hvile skal den få. Nå tar jeg livet med ro på en turisthytte. Her er det strøm, varme og god stemning. Eneste jeg mangler er mobildekning, så dette innlegget blir først publisert når telefonen min igjen tar inn signaler. 

For meg driver eventyrlysten meg gjennom slike dager. Husk å dele dine turopplevelser med oss andre ved å bruke #eventyrlyst og #alfasko i sosiale medier. Håper dine opplevelser er mindre slitsomme enn det onsdagen var for meg. 

Print blogginnlegg her