På Sør-Helgeland ligger det som sies å være et av verdens mest spektakulære fjell. Fjellet reiser seg respektabelt blant de mange øyene utenfor Brønnøysund og midt i granittfjellet er det overraskende nok et enormt hull som har vært beundret av mange og hellig for noen. Torghatten er et av Nord-Norges største attraksjoner og turmulighetene er mange. Her kan man både gå på og rundt fjellet, eller som jeg gjorde - gjennom. 

Dette er det geologene kaller en Brenningsgrotte. Grotten har blitt formet gjennom mange istider og forskere mener grotten er så gammelt som  465 millioner år. Altså uforståelig gammel. 

Turen opp går rimelig fort. Det er ikke mer enn omlag 800 meter opp til hullet i Torghatten og det er godt tilrettelagt med god sti. Jeg hadde sett hullet fra avstand, men da jeg gikk opp mot hullets åpning var jeg likevel spent på å se hvordan dette faktisk var på nært hold. Det er jo snakk om et hull som er 160 meter langt, 35 meter høyt og 20 meter bredt, så det måtte jo være et spektakulært  syn. 

Torghatthullet har interessert geologer fra hele verden og det er kommet mange teorier som prøver å forklare hvorfor hullet har blitt som det har blitt. Noen mener bølgene skal ha æren, andre teorier går på isbevegelse eller voldsomme vanntrykk under isbreer. Uavhengig av teori så har naturen formet dette mesterverket over mange millioner år, bit for bit og stein for stein. 

Av og til er det deilig å stå å kjenne på kreftene i vinden. 

Da jeg kom over kanten og omsider fikk sett ut på den andre siden var det litt av et syn som møtte meg. Jeg så en og annen øy omgitt av blått vann og videre ut var det hav så langt øye kunne se. Ute regnet det, og det kjentes godt å komme inn i grotta der jeg hadde ly for regn. Men ly for vind kunne jeg se langt etter, for dagen jeg gikk i Torghatten var det et friskt høstvær med kald, god vind. Hullet virket som en trakt og det var nesten vanskelig å stå rett opp og ned. 

Torghatten,  "naturens katedral" eller "det eventyrlige fjell" har vært et historisk viktig landemerke for sjøfolk i århundrer og har oppgjennom inspirert malere, fotografer og historiefortellere. Da er det kanskje heller ikke så rart at Torghatten har fått flere sagn som forsøker å forklare hvorfor fjellet har blitt slik det er i dag. 

Sagnet jeg nå skal fortelle gir deg ikke bare fasiten for hvordan Torghatten ble skapt, men faktisk også De Syv Søstre, som jeg gikk for en uke siden. Så fyll kaffekoppen, sett deg til rette foran peisen og lev deg inn i nok et natursagn:

”Nord i Hålogalad satt to mektige konger: Vågakallen og Sulitjelmakongen, med Vestfjorden mellom seg. Begge hadde sine sorger. Vågakallen sin ulydige sønn Hestmannen og Sulitjelmakongen sine sju viltre døtre, som han hadde sendt til Landego, hvor også Lekamøya var. En kveld får Hestmannen se Lekamøya og de sju søstre bade i sjøen ved Landego. Et eneste blikk tenner hans heftige attrå til Lekamøya, som han beslutter å røve ved høgste natt. Til hest i full rustning, med bølgende hjelmbusk og kappen slengt om de sterke skuldre jager han sørover på sitt midnattsritt. Jomfruene oppdager ham og flykter i all hast til de ikke orker mer. De sju søstre oppgir flukten og kaster seg ned ved Alstahaug. Bare Lekamøya fortsetter flukten mot sør, mens kongen i Brønnøyfjellene står og iakttar den ville jakt. Da nærmer dagen seg på gylne skyer. Brønnøykongen ser den skuffede beiler legge pil til buen, men da slenger han sin hatt i veien og redder Lekamøya. Ti pilen suste fra strengen i samme stund og gikk så vidt gjennom hatten som falt ned ved Torgar, idet solen rant. Alt ble til stein. Slik lyder sagnet.” (Hentet fra Brønnøy Kommune)

Jeg skjønner godt at dette blir kalt "Naturens katedral", for jeg fikk faktisk følelsen av å være i en katedral. Det var som å være i et stort, åpent rom med god gjenklang etter en hver lyd

Utsikten fra hullet var virkelig flott og relativt særnorsk. Langt der nede lå det en liten koselig gård. Langt fra annen bebyggelse, men virkelig idyllisk med brygge på gårdplassen, store grønne enger og utsikt rett opp mot Torghatthullet. 

Jeg trasket ned fra hullet på vestsiden og hadde hele tiden flott sikt ut mot havet, Stien var litt glatt og steinete, men selv om jeg tok det litt forsiktig så var jeg nede på 1-2-3. Det er jo tross alt ikke de helt store avstandene på disse øyene. 

Et vakkert tre i høstdrakt sto der ned ved gården og prydet landskapet. 

Det ble ikke den helt lange turen, men det var fint å bare være ute i naturen og nyte de fine omgivelsene. Torghatten er verdt et besøk! 

Print blogginnlegg her