Fjellområdet Skarvheimen strekker seg over store distanser og forbinder Jotunheimen med Hardangervidda. Naturen er variert med stupbratte tinder, langstrakte vidder og dype daler. Et terreng som skapt for flotte fjellturer og særlig egnet for lengre fjellskiturer. Og det var nettopp en lenger fjellskitur som sto på agendaen da jeg la i vei innover Skarvheimen, men det var lettere planlagt enn gjennomført og turen ble noe helt annet en jeg først hadde sett for meg. 

Jeg får levert kart fra Cappelen Damm, og de blir flittig brukt på tur. Jeg sitter ofte om kvelden og studerer kartet og dersom jeg klarer å memorere de områdene jeg skal til så gjør det neste dags navigering veldig mye lettere. 

Plan A, B og C, men det endte med plan D

Å gå på tur i november kan bli en litt annen opplevelse en det man kanskje tenker seg. Temperaturene kan svinge noe voldsomt og nedbørsmengden er ganske så varierende. Jeg planla turen inn i Skarveheimen da jeg allerede var kommet til Hallingdal og på bakgrunn av snøforholdene ved Nesbyen planla jeg ulike rutealternativer for turen inn i Skarvheimen, med avmarsj fra Rødungen. 

Plan A: ca 100 km 

Plan B: ca 60 km

Plan C: Ca 50 km

Jeg har tidligere vært mye i området jeg nå skulle inn i og er veldig glad i det småkuperte terrenget. Selv om onkel, som også er lokalmann, frarådet meg å gå inn i fjellheimen pga dårlig snøforhold så spente jeg på meg skiene på fredag og ville prøve lykken. Etter planen skulle jeg være i fjellheimen i fem dager uavhengig av hvilken rute jeg skulle gå for. Det tok ikke lange tiden før jeg skjønte at alternativ A ikke var særlig aktuelt, men jeg holdt fremdeles en knapp på alternativ B.

Nede i bygda var det gode skiforhold og snømengden ganske så fin. Også da jeg gikk innover langs Rødungen var optimismen rådende og skiene gled fint på snølaget som hadde lagt seg på sommerveien.  

Pulken hang fint å slep og veide relativt mye for å kun være på femdagerstur. Med meg hadde jeg mer enn nok av klær, mat og utstyr. Når jeg er ute og går alene i fjellheimen pakker jeg alltid med meg litt ekstra mat og fuel, slik at jeg klarer meg i flere dager om forholdene skulle bli riktig ille. 

En optimistisk eventyrer i godt humør labbet innover fjellheimen. Det kjentes godt å være tilbake i kjente trakter som jeg har gått mye i sommer som vinter. 

Jeg kom i gang litt sent på fredag og rakk derfor ikke gå den helt store distansen før mørket kom sigende. Solen går ned så tidlig som kvart på fire og da er det greit å ha funnet et sted å sove, for det er jammen ikke alltid like lett å finne teltplass. Det var først da jeg skulle sette opp teltet på fredag jeg møtte de første utfordringene med snøforholdene. Bakken er fryst, så det er umulig å presse teltplugger i bakken uten å ende opp med helt bøyde plugger. Derfor er teltpluggene byttet ut med snøplugger og jeg ser etter flate, snødekte områder når jeg ser etter teltplass. Problemet nå var at det var veldig få sånne plasser der jeg var. Snøen var ikke noe særlig mer enn 4-5 cm dyp, så jeg fikk litt utfordringer med å feste pluggene. Mye snø måtte flyttes fra området rundt til teltplassen for å i det hele tatt få teltet til å stå. 

Pga vanskeligheter med å feste snøplugger ble bardunene festet i lyngen rundt teltet. Fungerer rimelig bra! 

Lørdag morgen fortsatte jeg turen innover fjellet. Nå begynte jeg dessverre å merke at snømengden avtok etterhvert som jeg beveget meg lenger og lenger bort fra sivilisasjonen. 

Naturen i området er flott vinter som sommer, og jeg passerte fler koselige steinhytter som lå idyllisk til ved små fjellvann. Dessverre fikk jeg ikke gått mange km på lørdag før jeg forsto at løpet var kjørt. Aller først tok jeg av meg skiene og fortsatte til fots. Pulken gled bedre oppå snøen og klarte seg bedre over steinene enn hva jeg gjorde med ski på beina. Men etter ca 6 km måtte jeg kaste inn håndkleet og etablere camp. 

Også her brukte jeg litt tid på å samle nok snø for teltoppsettingen, men tanken var å vente på at det skulle legge seg mer snø. Værmeldingene spilte på mitt lag og viste gode nedbørsmengder. 

Håpet var at det skulle snø nok til at jeg kunne fortsette å gå innover sommerveien. Å gå i terrenget var dessverre ingen mulighet da lyngen raget høyt over snøen. Jeg ville satt fast ski og pulk for hver femte meter. Vann, bekker og elver var heller ikke ordentlig islagte, noe som ville by på problemer om jeg tok meg fram utenfor veien. 

Multifuelbrenneren gir mye glede på tur. Det er godt å kjenne varmen fra flammen og ikke minst å få i seg varme måltider. 

På en måte værfast

Ventetiden ble ganske lang. Værmeldingene endret seg og snøen skulle komme litt senere enn først ventet. Så jeg ble liggende i teltet store deler av lørdagen og hele søndagen før snøen endelig falt nevneverdig. Den optimistiske eventyreren viste seg igjen og samlet krefter for å gå videre. Mens jeg lå her og ventet ble sakte men sikkert plan B til plan C og jeg håpet å kunne ta meg videre mandags morgen. 

Når man ligger sånn helt stille kommer man tett på naturen. Jeg finner skjønnhet i ting jeg ellers ikke ville gitt like mye oppmerksomhet og det ble nok av tid til å se på stjernene, lytte til det yrende fuglelivet og ikke minst til å sove. 

Jeg holdt på å gå glipp av dette showet. Flaks jeg tilfeldigvis skulle ut og strekke på beina da dette nydelige lyset viste seg på himmelen. 

Endelig kom snøen!

Natt til mandag kom endelig snøen. Og det lavet ned.  Jeg la meg om kvelden med et håp om at plan C skulle gjennomføres neste dag, men etterhvert som timene gikk ble jeg mer og mer usikker. Det blåste nemlig opp og jeg krysset fingrene for at snøen skulle bli liggende, men neida.. 

Jeg sto opp gryttidlig for å gå inn til Iungsdalen. Først da frokosten var fortært og sakene pakket inni teltet tittet jeg ut. Bevege meg ville jeg uansett, så jeg kunne like gjerne utsette en eventuell skuffelsen noen timer. Og skuffelse ble det det. Halv åtte gikk jeg ut av teltet og møtte et veldig skuffende syn. Det var MINDRE snø på veien enn da jeg kom. Vinden hadde tatt med seg snøen og nå var det ikke bare utelukket å gå videre inn til Iungdsalen. Det så ut til å være vanskelig å få med seg pulk og ski ut av fjellet. 

Flaks i uflaks

Ny plan ble lagt i løpet av sekunder. Plan D gikk rett og slett på å komme seg ut av Skarvheimen. Tilbake samme vei som jeg kom. Heldigvis hadde sporet mitt stort sett blitt på veien. Snøen hadde visst blitt pakket såpass godt sammen under pulken at snøen hadde blitt liggende til tross for vinden. Så jeg hadde en tynn stripe å følge, men det var ikke helt uproblematisk å følge denne linjen. Mye stein stakk opp fra den islagte veien, og av og til var snøstripen helt borte. 

De første km´erne ble spesielt tunge. Jeg måtte ofte ut i veiskulderen som besto av bløte vann gjemt under snøen, store steiner og masse lyng. Andre ganger måtte skiene av og pulken bæres. Det var fryktelig tungt og til tider skummelt pga det isete underlaget jeg måtte gå over. Et fall med pulken kunne lett ha ført til knekte ski, staver eller i verstefall en knekt pulk. 

Heldigvis ble både snøforholdene og været bedre jo lenger ut av fjellet jeg kom. Og etter noen timer ble det helt uproblematisk å ta seg frem. 

I går kunne lunsjen nytes i strålende solskinn. 

I ryggen hadde jeg Reineskarvet som også badet i sol:) 

Vakrere dag i fjellet skal du lete lenge etter! 

Også var spørsmålet om ski og pulk klarte seg over all steinen. Svaret på det er at de klarte seg overraskende bra. Jeg må ærlig innrømme at jeg var ganske spent da jeg snudde pulk og ski, for det hadde blitt noen dager med mange ulyder og overkjørte steiner, men utstyret ser fortsatt bra ut og er klart for nye eventyr!

Selv om turen ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg og jeg til slutt måtte gå for plan D, så var det absolutt en fin opplevelse. Det er godt å igjen kjenne litt på vinterfriluftslivet, som tross alt blir min nye hverdag de neste månedene. Dessverre fikk ikke Skarvheimen vist seg fra sin beste side når det kommer til fjellskitur, men dere skal ikke se bortfra at jeg legger turen innom ved en senere anledning:) 

--
Og til alle dere jegere der ute så kan jeg røpe at det var masse ryper i fjellet! Bare i går så jeg mellom 20 og 30 ryper. Jeg hadde hørt at det ikke har pleid å være så mye fugl i området, men da har vel ryktet ført til færre jegere og nå mer fugl;) 

Print blogginnlegg her