Luftig klyving opp Breitinden (1001 moh), Senjas høyeste topp!
Jeg blir gang på gang imponert over hva Senja har å by på. Her er det et hav av topper å velge i, noen mer utfordrende enn andre. I går la jeg ut på turen til Breitinden, en alpin topp på rett over 1000 høydemeter. Dette er nok en av de mer utfordrende fotturene på Senja, og jeg fikk kjent litt på høyden i det jeg kløyv opp eggen på vei mot toppen.
Mens skyene omsvermet Breitinden kunne jeg heller nyte utsikten mot Mefjorden. Segla, som jeg allerede har vært på, lå der ute og ble et naturlig blikkfang på grunn av dets spesielle form.
Etter planen hadde jeg tenkt å gå Breitinden på fredag, men da himmelen åpnet seg over Senja ble det heller en hviledag der jeg ikke gikk lenger enn opp til Svartholvatnet. Med nydelig utsikt over Mefjorden ble jeg vitne til litt av det yrende fuglelivet på Senja og da jeg la meg i teltet kunne jeg lytte til utallige fuglelyder.
Lørdagen kom og været var betydelig bedre. Skylaget lå tett om toppen av Breitinden og jeg tok livet med ro i håp om at skylaget skulle forsvinne og toppen komme til syne. 
Merkingen til Breitinden var jevnt over veldig god og stiene godt opptråkket. I disse flotte omgivelsene gikk turen opp til det siste bratte partiet som en lek. Da jeg kom til Breitindvatnet, rett før det siste bratte partiet, lå skyene fremdeles tett. Jeg har som regel nok av tid og tok meg tid til å lage lunsj og vente på bedre vær. 
Etter kort tid lettet skylaget noe mer og jeg kunne skimte toppen av Breitinden. Det var fra Breitindsvatnet det spennende partiet begynte og jeg tok meg opp ryggen av fjellet, som var en ganske så luftig egg.
På eggen går det bratt ned begge veier og det lønner seg å følge eggen så godt det lar seg gjøre. Enkelte prøver seg på alternative ruter opp til siden for eggen, men da kan man havne på hyller hvor det er både farlig og vanskelig å komme seg videre. Jeg ville være litt obs på akkurat det, for flere av de opptråkkede stiene kommer av at folk har gått feil og må klyve seg tilbake. Derfor valgte jeg å slavisk følge samme rute ned som opp.
Jeg hadde lest om dette noe beryktede partiet i turistbøker. At noen velger å bruke tau forstår jeg godt, for det var ikke rom for å tråkke feil eller sette foten på en løs stein. Å ta seg opp her på dager hvor steinen er våt er nok heller ingen god ide.
Jeg møtte på noen spreke, lokale damer som hadde vært her mange ganger. Jeg fikk noen tips til rute og det var beroligende å høre at turen opp ikke var særlig luftig. Men jeg må le litt, for selv synes jeg enkelte partier var nokså luftige. Om det er jeg som er feig eller de som var ekstremt vant til klyving på egg er jeg neimen ikke sikker på. Jeg har jo ikke særlig høydeskrekk, så jeg velger å tro disse damene var av det tøffere slaget.
At jeg møtte på mange folk som prøvde å komme seg opp på Breitinden samme dag, men valgte å snu på grunn av klyvepartiet på toppen, trekker i retning av at det var de lokale som var ekstremt vant til slike høyder og for dem var det en helt vanlig «søndagstur». Jeg møtte på en dansk guttegjeng på 6 karer og halvparten kom til toppen, resten valgte å snu på eggen. Av og til synes jeg det nesten er mer imponerende at folk tar slike beslutninger når de føler seg utrygge, og det er bra at de ikke føler presset fra resten av gutta og fortsetter. Det er ofte da de virkelig farlige situasjonene oppstår. 
Å klyve seg forsiktig frem til toppen er virkelig verdt strevet, for her var det utrolig fint! På toppen går det så og si rett ned på alle kanter, så det gjelder å bevege seg langsomt, og særlig når man tar selfie.
Sikten kom og gikk litt, men jeg fikk til tider se veldig langt. Å være på toppen av Senja gir deg en utsikt av de sjeldne og det vakre synet av alpine fjell og blå fjorder får man ikke hvor som helst.
Da jeg var på toppen var det endel skyer mot Vest, så jeg fikk dessverre ikke sett så mye i den retningen. Likevel nøt jeg omgivelsene og det er alltid fascinerende å se hvordan skyene kryper opp langs fjellsidene.
På toppen møtte jeg Rune og Anne-Marit som var på ferie fra Tromsø. Vi tok følge ned eggen og den krevende turen ned ble brått veldig hyggelig. Faktisk så glemte jeg nesten hvor høyt ned det var på begge sider. Men til tross for hyggelig selskap, så må fokus være på rett sted i slike partier, for et hvert feiltrinn kan her få katastrofale følger. 
På vei opp eggen stoppet jeg opp flere ganger og for å se meg tilbake. Det er greit å vite at man kan komme ned der man kommer opp. Ofte er det veldig mye verre å klyve nedover enn oppover, og partiet på bildet synes jeg kanskje var et av de verste. Her hadde man ikke gode tak med hendene og måtte ake seg ned den runde steinen.
Vel nede fra Breitinden var det en fornøyd eventyrer som hadde nok en fjelltopp i beina, og nye fine opplevelser friskt i minne. Jeg koser meg på Senja!
Turen opp og ned kom på 8,7 km og jeg ville ha beregnet mellom 4 og 7 timer, litt avhengig av form og antall pauser. 
Fjellet ligger ganske sentralt på Senja og på godværsdager får man et nydelig utsikt!