Mellom den mørkeblå fjorden og den lyseblå himmelen sitter jeg. Jeg sitter på alle fire og kjenner frykten komme sigende ettersom jeg krabber lenger og lenger frem mot stupet. Nysgjerrigheten for hva som befinner seg under meg tar meg så langt ut som jeg føler forsvarlig. Så langt ut at jeg kan stikke hodet frem over kanten og se 860 meter rett ned i fjæra.

En hverdag på kanten

Det er vel ingen hemmelighet at Sogn og Fjordane byr på spektakulær natur. Med sitt vakre fjordlandskap og majestetiske fjell er det rett og slett en fryd å gå på tur. Da jeg la planene for uka som har gått tenkte jeg egentlig ikke at jeg skulle være så mye blant stup og bratte skrenter, men som mange sikkert har fått med seg på Instagram - så er det jo faktisk det jeg har vært. 

Jeg har sovet ved stupet(riktignok 2 meter lenger inn)

og jeg har flagget ved stupet. 

Jeg har laget meg mat ved skrenten og jeg har hoppet fra stein til stein med en skremmende, nesten uvirkelig klippe ved min side. Så er spørsmålet jeg har lurt litt på: Blir man vant til et liv på kanten og vil man tøye grensene lenger for hver dag? 

Vandring i idylliske omgivelser. 

Jeg har ikke høydeskrekk, men høyderespekt. Jeg er ikke redd for å befinne meg på kanten om jeg vet at steinene jeg står på sitter godt fast. Å gå rett frem på kanten av stupet burde i grunn være like enkelt som å gå rett på fortauskanten. Jeg ville ikke falt på fortauskanten og da er det vel heller ingen grunn for at jeg skal falle ved fjellskrenten? Likevel har jeg respekt for høydene. Jeg vet at konsekvensene ved å falle er katastrofale og faktorer utenfor meg selv kan føre til fall. Det kan det på fortauet og det kan det på fjellskrenten. Derfor må sansene være skjerpet når man befinner seg på kanten. 

Hornelen - Europas høyeste sjøklippe

Da jeg først kom til toppen av Hornelen merket jeg hvor forsiktig jeg var da jeg nærmet meg kanten. Toppen besto av masse store steinblokker og jeg kjente meg utrygg i det jeg gikk fra stein til stein. Hvor godt satt de egentlig fast? 

Men ettersom timene gikk ble jeg bedre kjent med fjellet. Jeg fant roen og bevegde meg lenger ut enn tidligere. Jeg ble på en måte vant med høyden og forstod at de største steinblokkene ikke ville flytte på seg om de måtte bære den ekstra vekten av en liten eventyrer. 

Teltplass omringet av bratte skrenter. Bedre utsikt over Vetvika får du neppe. 

Utrolig vakker farge på fjorden! Utsikten på vei opp på Lihesten kommer jeg til å huske lenge. 

Etter å ha vært nesten et døgn på Hornelen(som kan smykke seg med tittelen "Europas høyeste sjøklippe") så ble andre stup og skrenter mye mindre skremmende. Respekten for høydene vil jeg alltid ha, men jeg kjente ikke en gang et snev av adrenalin da jeg satt meg og dinglet med bena utfor noen av skrentene på vei opp til Lihesten. 

Jeg tror at om du eksponerer deg for noe som i utgangspunktet kan virke skremmende, så finner du etterhvert roen og får en både bedre og tryggere opplevelse. 

Nå er ikke dette en oppfordring om å utfordre skjebnen og ferdes på dumdristige plasser. Men om du er av de som lider av ekstrem høydeskrekk kan det kanskje være sunt å prøve å utfordre seg selv ved å gå på en fjelltopp med noen eksponerte partier. Mestringsfølelsen du får etterpå (om du gjennomfører) vil nok bety mye! 

Men et sted går grensa

Selv om man blir vant med høyder bør man klare å sette grenser for hvor man skal ferdes. Da jeg var på Lihesten på fredag hadde jeg sett for meg at jeg skulle ut på steinen som stakk ut i fjorden. Selv om jeg hadde sett andre gjøre det på bilder på nett, var det rimelig uaktuelt da jeg kom opp og så hvordan det var der oppe. 

Jeg hadde på forhånd tenkt jeg skulle ut på "tunga" som stikker ut fra fjellet. Da jeg kom opp forstod jeg fort at det ikke kom til å skje. 

Selv om man blir vant med stup, skrenter og klipper må man klare å vurdere risiko og stoppe før man gjør noe dumt. 

Jeg står fortsatt inne for #besafie og sier som jeg gjorde for snart et år siden. Tenk sikkerhet først, en selfie er ikke verdt å dø for! 

Print blogginnlegg her