Naturen er nådeløs - så mektig og uforutsigbar. I går fikk jeg virkelig kjenne elementene på kroppen, og jeg kan med hånden på hjertet si at det ble min så langt aller tøffeste dag på jobb! Kulden, vinden, terrenget, snøforholdene, distansen og et katastrofalt uhell har resultert i at kroppen i kveld er både sliten og øm. Heldigvis har de siste dagene også inneholdt mange lyspunkt, og det er de som gir meg den drivkraften jeg trenger for å fortsette å gå.

For å utnytte sollyset prøver vi å komme oss avgårde ved soloppgang. 

En dag fylt med kontraster

Det hele begynte så bra med nydelige skiforhold. Snøen var passelig hard, solen skinte og Jarand Lid Trøen og jeg var ved godt mot i det vi gled innover Rondane nasjonalpark. Planen var klar. Vi skulle ta oss gjennom Rondane til Dovrefjell og pulkene var fullastet med utstyr, mat, og sko for 14 dager. Som gående blogger er det ikke akkurat mangel på elektronisk utstyr i pulken, så pulken blir naturligvis veldig tung. 

Vi startet dagen 5-6 km vest for Rondvassbu, sør i Rondane og satt kursen mot Nedre Døråliseter som ligger nord i Rondane. Lite visste vi hva som ventet oss denne torsdagen. Vi trodde vi skulle gå omtrent 16 km, men det skulle vise seg å bli MYE mer. 

Turen innover fjellheimen gikk nesten som ventet, men bare nesten. Det var rimelig kaldt med 12 kalde og det blåste rundt 10m/s. Andre levende vesen var ikke å se og kreftene ble sakte, men sikkert tappet i det vi dro pulkene over frosne bekker, rundt åskammer og inn i dalsøkk. 

Snøforholdene hadde vært upåklagelige, men da vi kom over dagens høyeste punkt fikk vi til vår forferdelse se et syn ganske annerledes enn det vi hadde sett for oss. Plutselig var snøen så og si borte og det føltes ut som om vi gikk i sikksakk fra snøflekk til snøflekk. 

Fra hygge til mestringsøvelse

Mer og mer stein og lyng dukket opp ettersom minuttene gikk. Vi brukte tid på å navigere rett gjennom det som til tider virket som en labyrint av steinrøys og snø. Det føltes ut som motgangen kom snikende på oss. Å gå i en retning for så å måtte snu og å finne en passasje med nok snø for å trekke pulk tappet ikke bare på kreftene, men også på humøret. 

Det ble mørkere og mørkere, mindre og mindre snø, mer og mer vind, og blodsukkeret avtok sakte, men sikkert. Ruten videre så mørk ut. Ville det være nok snø til å følge planlagt rute til Dovre?

Valg må tas enten du vil det eller ikke

Hverdagen som eventyrer består i stor grad av beslutningstaking. Valg må tas, noen enkle, andre veldig mye vanskeligere. I går gjorde kulden, blodsukkeret og vinden beslutningstakingen veldig mye vanskeligere. Da mørket kom og labyrinten smalnet sto vi ovenfor to alternativ: 

  1. Sette opp telt og vurdere videre rute. 
  2. Fortsette de få km´erne videre til dagens mål og deretter planlegge videre rute. 

Vi fikk for alternativ 2. Vi fortsatte. Snøfeltene tok oss riktignok i feil retning, men vi håpet å kunne ta oss ned i en dal som gikk til Døråliseter ved å gå litt i feil retning først. 

Men motgang kommer sjeldent alene. 

Humøret var ikke akkurat på topp i denne situasjonen. 

Plutselig sa det STOPP

Det ene mulige snøfeltet vi til slutt fulgte stoppet brått. Videre var det lite annet enn stein og da vi var så og si tomme for krefter var det lite annet å gjøre enn å sette opp telt og utsette rutevalget til sollyset igjen ville vise seg. Vinden tiltok i styrke og for mange ville det vært rent ukoselig der ute, midt i Rondane nasjonalpark denne januarkvelden. 

Men denne kvelden skulle vi visst bli skikkelig testet

Vi fant en snøflekk og startet etableringen av camp. På grunn av den sterke vinden lagde Jarand vindmur og jeg tok meg av teltet som jeg har gjort så mange ganger før. Jeg festet kortsiden mot vinden først og brukte ski og staver for å få festet teltet skikkelig. Et bortblåst telt ville være katastrofalt midt ute i fjellheimen. Å sette opp telt i sterk vind kan være krevende, men jeg har gjort det mange ganger nå og begynner å få god rutine. Likevel var det jo selvfølgelig denne dagen det som ikke skal skje skjedde. Midt i den sterke vinden kom et enda sterkere vindkast og tok fatt i teltduken, dro opp alle skiene og prøvde å sende teltet avsted innover mørket. Heldigvis reagerte jeg fort og kastet meg over teltet som prøvde å rømme. Jeg fikk tak i duken, men det var da det skjedde. Det som skulle gjøre turen ganske annerledes. Da jeg landet halvveis over teltet hørte jeg et KNEKK. En teltstang brakk og det var som om verden raste sammen der ute. 

Nå sto vi plutselig ovenfor tre nye valg. 

  1. Grave oss ned
  2. Legge oss i fjellduker og hate oss gjennom natten
  3. Snu og gå HELE dagsetappen tilbake i motvind og med slitne kropper. 


Det er når motgangen er som størst man må holde hodet kaldt

Å snu hadde aldri vært et tema. Første tanke var å grave seg ned i en snøfonn og vente på morgendagen. Det føltes som enkleste utvei der vi sto, men hva ville vi egentlig vinne på det? Fremtidsutsiktene var ikke akkurat lyse med tanke på den steinete ruten videre og vi ville nok ikke akkurat få en god natt søvn i en snøhule bygget i lite snø. Det var da det slo meg at vi faktisk burde endre hele turplanen og gå tilbake til Rondvassbu der vi kunne få tak over hodet.

"Før eller senere er det noe som blir kjipt. Enten kan vi sove dårlig og gå enda lenger i morgen, eller så kan vi få det kjipe unna med en gang og få en bedre dag i morgen" ropte Jarand i vinden. Selv hvor slitsomt det hørtes ut å gå alle metrene tilbake var det eneste rasjonelle å gjøre å bite tenne sammen og kjempe seg tilbake til Rondvassbu. 

Månelyset og de vakre omgivelsene fikk tankene bort fra kulden og den ukoselige vinden. 

En fot foran den andre

Turen tilbake var tung. Vi har begge vært i forsvaret og følte det som om vi var endel av en midtvinters militærøvelse. Vi dyttet i oss et lite måltid før jobbet oss tilbake der vi hadde kommet fra. Pulkene føltes tyngre enn før og vi spiste jevnlig snacks for å holde humøret oppe. Fokuset lå på det positive, og uansett hvor rart det måtte høres ut så ble en viktig motivasjon at det kunne vært så mye verre der ute. Det fungerte, men likevel ble det noen stille perioder. Da vi hadde gått 11 timer i strekk var det ikke annet å gjøre enn å droppe å si så mye og heller jobbe med tankene. Det var bare å sette en fot foran den andre, gang etter gang, helt til 30 km var nådd. 

Alle møter motgang, og jeg som ansatt turgåer er intet unntak. Det ville vært veldig rart om jeg gikk et helt år i norsk natur uten å ha dager som denne. Motgangen kommer, men dersom man holder hodet kaldt og fokuserer på å ta de riktige avgjørelsene så kommer man seg gjennom det meste. Etter motgang kommer de fine opplevelsene! 

Print blogginnlegg her