Blant snødekte fjelltopper og fargesprakende trær gikk vi. Naturen har gått inn i den mest fargerike sesongen - noe jeg fikk kjenne på kroppen på godt og vondt. 

Høsten har absolutt sin sjarm. Mellom de store regnbygene synes jeg høsten helt klart er årets beste tid. De vakre fargene. Den friske fjelluften. For ikke å glemme de første morgenene med rimlagte sletter. Høsten er definitivt fin og for meg er det viktig å utnytte noen av de flotte høstdagene til fjells. Forrige helg var det Øyerfjellene som skulle stå for høsteventyret. 

Før bladene faller til bakken. 

Så fulle av lys og farge

Høstfjellet har sin helt egne stemning. Fargene gjør det så lunt og behagelig å gå på tur. Hvorhen jeg kaster et blikk ser jeg blader, busker og lyng som stråler i mot meg. Man må riktignok pakke med seg et hakk varmere ullsokker enn de man brukte på sommeren. Kanskje bytte ut fleecen med en tykk ullgenser, men hva gjør vel egentlig det? Jeg bytter med glede lettere sekk mot finere natur. 

Øyerfjellene

Sammen med to kompiser fra skolen, Jarand Lid Trøen og Michael Vu, tok vi den lange veien fra Bergen til Øyerfjellene mellom Hedmark og Oppland. Vi trengte en pause fra det stormfulle været på vestlandet og kjørte like gjerne åtte timer for å utforske nye fjellområder. 

Michael og meg på en av områdets mange myrer. Jeg kan like gjerne innrømme det med en gang. Myrene tok knekken på meg. Jeg tror det kan sammenliknes med å gå på en vannseng (selv om jeg vel aldri har gått på en). Hvert steg krevde sine kalorier. 

Det er ikke bare trærne som viste seg fra en ny side. Lyngen hadde en utrolig fin oransj/rød farge. 

Vi kjørte til Bøsætra før vi spente på oss storsekkene og vandret i retning Lyngbua. 

Lyngbua som base

Langs Rondanestien ved Lyngen har DNT Lillehammer satt opp en liten, koselig bu. Lyngbua som den kalles er et supert utgangspunkt for turer i Øyerfjellene. Hytta er ikke stor og på ingen måte luksuriøs, men den hadde 5 sengeplasser og viktigst av alt: en ovn. Det har nemlig begynt å bli kaldt i fjellet med flere minusgrader på nettene. Før vi kom til Lyngbua sov vi en natt i telt og jeg som fortsatt levde i troen på at det var sensommer måtte bøte litt for det vel optimistiske håpet gjennom natten. Sommerposen ble nemlig i kaldeste laget da gradestokken sank til 4-5 minusgrader. Så bare for å ha det klart. Trærne kjører ikke et spill for galleriet. Det er virkelig høst! 

30 km blir til mer enn 50 km

Når Jarand og jeg er på tur går som regel ting ikke helt etter planen. Forrige gang i Rondane. Denne gangen i Øyerfjellene. Fra Lyngbua ville vi utforske områdene mot øst. Vi pakket dagstursekk og tråkket oss gjennom de mange myrområdene før vi nådde Birkebeinerveien. Vi skjønte fort at runden vi hadde sett oss ut kom til å bli lenger enn de først antatte 30 kmerne og da vi passerte 30 km var vi så langt fra Lyngbua som vi ikke hadde vært tidligere på turen. Etter hvert måtte hodelyktene frem og de siste 10-20 kmerne gikk vi i mørket. 

Skal jeg trekke frem ett fjell jeg ville gått i området er det må det være Lyngkampen. Fjellet rager litt høyere enn fjellene rundt og byr på fantastisk fin utsikt over Øyerfjellene. Lyngkampen kan tas som en dagstur fra Djupslia eller kombinert med en overnatting på Lyngbua. 

Alltid like koselig å lese hyttebok. 

Vel inne i Lyngbua etter ca 53 km kjentes det utrolig godt å sette seg ned og la søvnen presse på. Knærne kjentes slitne etter alle de tilbakelagte meterne i myr. Spesielt stiv var knehasene, noe som gjorde at jeg gikk som en 90-åring og helst skulle sett at jeg hadde en stokk å lene meg på. 

Solnedgang i Øyerfjellene. 

Print blogginnlegg her