Etter jobb torsdag forrige uke pakket jeg bilen og vendte nesen sørover mot Reinheimen Nasjonalpark. Jeg skulle tilbringe tre dager der med ski, sol og forhåpentligvis gode opplevelser. Og Reinheimen leverte! Nasjonalparken byr på et bredt spekter av muligheter, og én av dem er å bestige Møre og Romsdals høyeste fjell, Puttegga (1999 moh.). Men været er lunefullt her, og akkurat det skulle vise seg å bli vanskelig.

Første del av etappen går innover denne vakre dalen.

Til Pyttbua

Første etappe gikk fra Brøste i Romsdalen opp til Pyttbua og målte 17 km. Om sommeren kan man kjøre opp en bomvei til Tunga, men den er ikke brøytet om vinteren, så man må ta skiene fatt. Første del av turen går gjennom en skogkledd dal, og man omsluttes av bjørk og furu og et yrende dyreliv. Det er jevn stigning innover dalen så kilometerne går lett unna. Når man kommer til enden av veien fortsetter merket vinterløype opp Puttbudalen på sørsiden av elva. Ruten krysser elva flere ganger så hvis snøforholdene er dårlige kan det være lurt å trekke litt opp i lia på nordsiden. Jeg var superheldig og fikk nyte turen oppover i strålende sol i skikkelig påske-stil. Det var ingen tvil om at Reinheimen viste seg fra sin beste side!

Pyttbua ligger omkranset av fjell. Her kan man se Putteggenden (1511 moh.)

Pyttbua er drevet av Ålesund og Sunnmøre turistforening, og ligger idyllisk plassert på 1160 moh. omkranset at høye fjell og vakre daler. Den består av tre hytter. En stor og en mindre for vanlig overnatting, og ei lita steinbu litt unna for de med hund. Jeg tilbrakte to netter her, og første natta hadde jeg hele hytta for meg selv. Her finnes ingen mobildekning, og det er en mil til neste hytte. Stillheten var altomsluttende og å gå ut om kvelden for å se på stjernene var rett og slett magisk!

Puttegga

Opp mot Putteggenden.

Dag to var satt av til å bestige Puttegga. Det var meldt ganske sterk vind så allerede fra start var jeg forberedt på at dette kanskje ikke skulle gå. Turen til Puttegga fra Pyttbua går vestover før man vender nordover og opp på Putteggenden (1511 moh.). Derfra kan man følge ryggen opp mot selve toppen av Puttegga. Siste stykke opp mot toppen er ganske bratt, så man må være forberedt på å måtte ta av seg skiene og ta beina fatt de siste høydemetrene hvis det er mye is.

Kraftig vind krever bra påkledning.


Det blåste kraftig oppe i høyden, men ikke verre enn at jeg fortsatte mot toppen. Likevel skulle det ikke gå denne dagen. Da jeg var kommet til siste stykke før toppstøtet kom det veltende en vegg av skyer fra vest. De la seg tykt om alle toppene og gjorde effektivt slutt på alt som heter sikt. Annet var ikke å gjøre enn å snu og ta fatt på turen ned til Pyttbua igjen. Skyene ble liggende og skjule alle topper utover kvelden også, men over dalene var himmelen blå og solen skinte stadig like sterkt.

Fjellfolkets gjestfrihet

Etter en natt alene på Pyttbua ble den andre kvelden helt forskjellig. Det kom masse turglade mennesker med godt humør og spennende turhistorier og -planer. Man skal lete lenge etter et friluftsmenneske i dårlig humør når de er på tur, og jeg fant ingen denne kvelden heller. Fire trivelige sunnmøringer sørget for at min pose real-turmat ble liggende urørt da de inviterte meg på storslagen middag. De hadde båret med seg et skikkelig festmåltid og tok til å koke potetball med flesk og poteter, og vi ble alle både mette, trøtte og glade. Vi ble også påspandert muffins av et annet turfølge, og latteren hang løst hele kvelden selv om flere av oss hadde måtte melde avbud for Puttegga den dagen.

Siste dag måtte jeg motvillig vende nesen ned mot Brøste igjen. Turen ned går i slak nedoverbakke, så her var det bare å ta av fellene og sette utfor. Hvis du har begrenset med tid kan du for eksempel ta en topptur på formiddagen og så renne ned om kvelden. Etappen ble unnagjort i en fei, om enn med litt støle stake-muskler.

På toppen av Putteggenden.

Print blogginnlegg her