I 2016 er det få steder i Norge der mennesket fortsatt ikke har satt sin fot. Å være oppdagelsesreisende er derfor en krevende jobb og det må krypes, kravles og smyges for å komme seg dit ingen før har vært. Med støtte fra bedriften Brønnøy Kalk fikk jeg lov til å bli med to ivrige grottevandrere og guider på tur ned i det ukjente. Vi skulle utforske et hvitt område på kartet - altså en grotte som fortsatt ikke var kartlagt. Hva som ventet oss visste ingen og det ble en spennende opplevelse med et respektabelt resultat. 

Det ble en nokså lang innmarsj før vi omsider kom til grottens åpning. Det var småregn i luften og jeg så frem til å krype inn i grottens inngang og få ly for regn og vind.

Velfjord-traktene har sannsynligvis Norges største tetthet av grotter. Sammen med representant fra Brønnøy Kalk, Vidar Øverås, fikk jeg bli grotteguidene Jan Oddvar Nielsen og Alf Trygve Nielsen i Guide AS på en dag i dette grotte-eldoradoet. I dette området hadde de tidligere funnet hele hele 463 grotter, hvilket er et imponerende antall, for det er absolutt ikke sånn at man enkelt finner disse grottene. Inngangene kan være bitte små eller tildekket med mose. Man må derfor vite hvor man skal lete for å klare å oppdage grottene i fjellet. 

Til tross for at guidene har funnet et så enormt antall grotter skulle dette ikke bare bli en spennende dag ikke bare for meg, men også for guidene som var spente på hva som ventet oss i kalkgrotten vi nå skulle undersøke. 

Inngangen var godt skjult i terrenget, og jeg ville aldri tenkt at det her skjulte seg en mange hundre meter lang grotte mellom løvbladene. Å senke seg ned her var virkelig spennende. Ikke visste jeg ordentlig hva jeg gikk til og vissheten om at vi kunne finne tegn av historisk menneskelig aktivitet, døde dyr eller enorme grotteganger gjorde dette veldig spennende.  

Både Vidar og jeg hadde på oss kjeledresser fra Brønnøy Kalk, noe som viste seg å være høyst nødvendig. Mange steiner var skarpe og det ble også overraskende mye kryping i jord og småstein. 

Til tross for en smal og trang åpning kom vi først inn i en svær gang. Dette var en grotte i kalkstein som er blitt formet av vann. Vi kunne flere steder se små pinner eller kongler langs grotteveggene, noe som er tegn på at grotten i flomperioder har vært fylt av vann. 

Grotten hadde flere spektakulære dryppestein. Jeg synes først de var ganske små siden jeg har sett ekstremt mye større dryppestein i grotter i Vietnam og New Zealand, men da jeg fikk forklart at grottene i Norge ikke kan sammenlignes med grotter i de områdene skjønte jeg fort at dette var stor dryppestein i norsk-skala. 

Plutselig kom det en foss gjennom grotten. Et ganske spesielt syn og jeg måtte selvfølgelig bort å se hvordan vannet har slipt ned steinene omkring. Foto: Jan Oddvar Nielsen 

De første par hundre meterne inn i grotten var ikke spesielt utfordrende. Kun et par partier var så trange at vi måtte ned på magen og åle oss forbi noen smale partier, men dette var kun et par meter før grotten igjen ble stor. Alle grotter er forskjellige og du vet aldri hva du møter. Plutselig kan du møte en underjordisk innsjø eller et stup - og vissheten om at det kan være noe spektakulært rundt neste sving gjorde dette ekstra moro. 

Da vi hadde kommet oss rundt 200 meter inn i grotta kom vi til fossen. 

100 nye meter med grotte!

Til fossen hadde Jan Oddvar Nielsen vært før, men videre hadde han aldri vært. Og vi skulle nå utforske hva som befant seg enda lenger inn i fjellet. Her smalnet gangen enormt, og bare to av oss fortsatte inn i det ukjente denne torsdagen. 

Som du kanskje kan skimte på dette bildet så begynner grotten å bli virkelig trang altså. Får man panikk her inn og "blåser seg opp" kan jeg se for meg at man fort kan sitte fast. Derfor er det lurt å beholde roen med rolige og kontrollerte bevegelser. 

Som den eventyrlystne karen jeg er lot jeg ikke den smale gangen stoppe meg og jeg fulgte etter Alf Trygve inn i det som var en vel smal passasje. Fra dette punktet skulle det bli åling det resterende stykket. Hadde jeg hatt klaustrofobi her inne tror jeg nok aldri dette hadde gått, for til tider var det umulig å røre mer enn fingertupper og tær. 

Jeg overdriver faktisk ikke nå. Ved fler anledninger måtte jeg legge meg langflat på magen med armene rett ut foran hodet og for å skape fremdrift måtte jeg bruke tær og fingre i en synkron bevegelse. Det er ikke mye kraft du klarer å skape når du ligger på den måten og som du sikkert forstår går det da ekstremt sakte fremover. Å snu går selvfølgelig ikke til en hver tid, så det kjentes betryggende å ha Alf Trygve foran meg som var rutinert nok til å klare å spotte områder foran oss som kunne brukes til å snu. For i det sekundet han ikke lenger kunne oppdage områder å snu ville vi returnere tilbake til de andre. 

Da jeg lå der inne med grotte på alle kanter og grottetaket subbende i både rygg og bakhodet og grottebakken tett inntil mage, legger og armer så begynte jeg å tenke på filmen Cave som jeg fikk sett på Fjellfilmfestivalen. Kort fortalt så sitter han ene fast og det ender med at grotten kolapser. Jeg måtte faktisk spørre Alf Trygve som krøp der rett forran meg om fjellet over oss var solid, og da han svarte bekreftende fortsatte vi et stykke til. Etter omlag 100 meter med kryping videre inn fra de andre, så snudde vi. Grotta ble her så smal at vi lett kunne satt oss fast. Selv om motivasjonen for å finne noe sensasjonelt der inne i fjellet skaper en voldsom motivasjon for å fortsette fremover er det viktig å kjenne sine begrensninger og snu i tide. 

(Nå ble det mye tekst og lite bilder - rett og slett for at jeg på et punkt ikke lenger klarte å ta vare på kameraet der inne. Det ble bare dratt bortover grusen og det hindret meg i å bevege meg fritt. Så jeg fant et lite hull i grotteveggen og la det igjen der. Synd, men nødvendig. )

Langt der inne støtte vi på en ny bekk som rant gjennom grotta. Der fant vi både denne skoen og en god del keramikk. Det var virkelig spennende å finne noe så gammelt langt inne i jordas indre og jeg ble først veldig nysgjerrig på om det kanskje for flere hundre år siden hadde vært noen her inne. Dessverre fikk jeg forklart at bekker av og til drar med seg gjenstander inn i grotter - hvilket høyst sannsynlig hadde skjedd her mtp. funnstedet. Vi tok skoen med ut til de andre og jeg ble nødt til å tullet litt med at vi hadde funnet en mange hundre år gammel camp langt der inne i fjellet. Foto: Jan Oddvar Nielsen 

En fornøyd gjeng grottevandrere kunne returnere til lavvoen for et godt måltid etter flere timer under jorden. Det er ikke hver dag man finner så mange meter med ny grotte. Det var for meg en stor opplevelse og veldig gøy å få være med på! På bildet: Jan Oddvar Nielsen og Alf Trygve Nielsen. 

Lite er bedre enn å komme inn i en varm lavvo med levende ill etter en dag i naturen! 

Brønnøy Kalk - et imponerende syn!

Jeg rakk også en tur innom Brønnøy Kalk som sponset grottevandringen. Det var moro å se et så stort dagbrudd på nært hold! 

Det ser jo vilt stort ut på bildet, men når du står der i virkeligheten og ser ned 160 meter så blir det bare svimlende stort. Her har så mye som 50 millioner tonn med kalkstein blitt hentet ut og Brønnøy Kalk har med dette blitt en ledende aktør i kalkindustrien. Kalken er veldig viktig i europeisk papirproduksjon. Visste du at jo tyngre og finere papir du har - jo mer kalk er det brukt i produksjonen? 

Jeg fikk en veldig fin omvisning på kalkbruddet og ble imponert over størrelsen. Bare den dyngen du ser på bildet er hele 100 meter dyp! 

I likhet med grotten jeg var på oppdagelsesferd i, var det mange større og mindre grotter i dagbruddet. Her ser man restene av en grotte i den utsprengte fjellveggen. 

Det var moro å få muligheten til å prøve meg på grottevandring, eller grotting som det også kalles. Takk til Brønnøy Kalk og Guide AS for en flott opplevelse! 

Print blogginnlegg her