På tampen av mitt 10 uker lange opphold på USAs vestkyst ville jeg få med meg toppen som rager høyest i USA utenfor Alaska. Det var bare et problem; Tiden. Med mer enn 8 timers reisevei og bare helgen til rådighet skulle det bli litt av en tur. En tur fylt med stortslått natur, blod og hodepine. Mount Whitney ble en kamp, og en tur jeg sent vil glemme. 

Jakten på Permit

Jeg har tilbragt sommeren i San Francisco og lagt ut på tur så fort muligheten har bydd seg. Jeg har fått padlet i Santa Barbara, syklet i Salt Lake og gått på tur i Yosemite. Likevel følte jeg at jeg manglet en skikkelig gåtur i høyden. Så sammen med Håkon Eikland og Hans Meland satte jeg kursen mot Sierra Nevada. Vi la ut på langtur med mål om å nå toppen av Mount Whitney – og det uten å ha permit i boks. 

De hundre tilgjengelige permitene ble nemlig delt ut allerede i mars. Så vi hadde ikke annet valg enn å møte opp og håpe på det beste. På lørdag var det to lotteri. Et for dagstur-permit og et for overnattings-permit. Tre spente karer sto klare ved nasjonalparksenteret kl 08:00 på lørdag, men til tross for den lange bilturen var ikke flaksen helt med oss denne morgenen. Vi tapte lotteriet og ble bedt om å komme tilbake kl 11:00 for en ny sjanse.

I mellomtiden fikk vi utforsket disse spenstige fjellformasjonene. 

Kl. 11:00 var flaksen heldigvis med oss, og det til fortvilelse for alle de andre håpefulle turgåerne. Vi pakket sakene og la i vei mot toppen. Todager-passet var i boks og planen var å gå til den øverste campen(3600 moh), slå leir og gå de siste 800 høydemeterne på søndag, for deretter å gå fra fjellet og kjøre hele veien tilbake til San Francisco. En optimistisk plan mtp. at vi måtte tilbake på jobb mandag morgen. 

På vei fra Whitney Portal. 

Vi pakket to 80-liters sekker og byttet på hvem som fikk gå uten oppakning. Da vi startet turen på rundt 2400 moh, tenkte jeg ikke stort på utfordringer med høyden. Ingen av oss hadde gått over 4000 moh og da vi så alle menneskene som kom ned fra fjellet, tenkte vi ikke stort over hvor tungt det kom til å bli. For tungt ble det. Det var ikke det at musklene ble utmattet – nei, det var mer det at hodet kom til å verke og matlysten kom til å forsvinne.

Til tross for høyden var det overaskende mye vegetasjon. De grønne områdene skapte en følelse av harmoni der de lå mellom lyse fjellsider og rennende vann. 

Da vi kom over 3200 moh begynte jeg å kjenne det i hodet. Hodepinen kom snikende, men vi fortsatte opp mot leirplassen. Vi hadde kommet fra lavlandet og på grunn av tidspresset hadde vi ikke hatt tid til å akklimatisere tilstrekkelig. 

Vi nådde Trail camp sent på ettermiddagen og var ved godt mot. Høydesyken var dessverre definitivt verst for Håkon, og det skulle vise seg å by på problemer. 

I det solen var på vei ned satt vi opp camp og jeg så frem til en god natt søvn før vi skulle ta fatt på det siste partiet mot toppen.

Campen lå utrolig flott til ved Consultation Lake. Et blålig brevannn som lå flott til mellom stupbratte fjellsider. 

Kveldens middag. Nudler og pølsebiter. 

For å spare vekt prøvde vi å finne mat tilsvarende den frysetørkede maten jeg ofte har med i Norge. Men det skulle vise seg å være vanskeligere enn vi hadde trodd. I stedet gikk vi for havregryn til frokost, brød til lunsj, nudler til middag og nøtter, energibars og energidrikk for påfyll mens vi gikk. 

Det frarådes å drikke vann i Mount Whitney uten å ha med filter. Vi hadde lånt med oss et filter, men da vannet ble mer skittent etter vi filtrerte det, fristet det veldig mye mer å drikke det ufiltrerte, gjennomsiktige vannet i bekken. Vi passet på å fylle flaskene der det rant ordentlig og for oss gikk det helt fint. 

3 blir til 2

Håkons tilstand ble betraktelig forverret utover kvelden. Han fikk ikke i seg mat, hadde sterk hodepine og kastet opp blod. Vi så oss derfor nødt til å ta han med ned fra fjellet. Rett før jeg hadde tenkt å krype i posen tok vi dermed avgjørelsen om å pakke sammen sakene og gå ned til Outpost camp. Det føltes tungt å traske 2 timer ned i mørket i visshet om at for hvert skritt ned så måtte vi igjen gå et ekstra skritt opp. Men helsen går selvfølgelig først og jeg tror det var bra for hele gjengen å få et avbrekk fra hodepinen. Vi gikk ned 500 høydemeter før vi slo leir og var i sengs rundt midnatt. 

Det ble lite søvn, men spenningen gjorde det likevel enkelt å komme seg opp. 

Mens det enda var mørkt sjekket vi tilstanden til Håkon. Han var bedre, men høydesyken satt fortsatt i. At han skulle bli med til toppen var derfor uaktuelt og i 5-tiden om morgenen var Hans og jeg på vei opp igjen. 

Solen tittet over fjellene da vi var tilbake på gårsdagens første camp. 

Til tross for at jeg fikk noen timer på øyet lenger ned i terrenget kjente jeg hodepinen da vi klatret oss opp mot 4000 meter. Stokken kom faktisk virkelig til nytte. 

Fantastisk utsikt. Trail Camp lå nede ved de blå vannene. 

Kvaliteten på stiene imponerte fra første stund. Likevel tok jeg meg selv i å bli litt irritert på alle svingene. Det gikk liksom så sakte oppover, men på den andre siden gjorde svingen at klatringen ikke føltes så tungt. Og dessuten ble belastningen på knær og hofter mye mindre enn den ville ha vært om stien var brattere.  

Oppe på ryggen av fjellet. Herfra måtte vi litt ned igjen før vi gikk til toppen. Ca 2 timer igjen til vi sto på toppen. 

Presset meg hardere enn på lenge!

De siste timene ble forferdelige. Jeg må være ærlig å si jeg ikke klarte å nyte høyden eller den storslåtte utsikten. Hodet verket - ja, det kjentes nesten ut som det skulle eksplodere. Det var så vondt at jeg ikke orket å løfte på hodet eller snu på det uten å snu hele kroppen. Å finne ting i sekken var utmattende og vi måte sette oss ned og få igjen pusten etter den minste ekstrainnsats. Det verste var egentlig tidpresset. Vi visste at Håkon lå og ventet på oss, og vi visste at for hvert ekstra minutt så kom vi to minutter senere hjem til San Francisco. Jeg kan ikke ha tenkt skikkelig klart der oppe, for med en halvtime igjen til toppen forslo jeg at vi skulle snu. Heldigvis heiet andre turgåere oss frem og sa vi ville angre om vi ikke fullførte til toppen. Så der gikk vi. Med hodet senket. Blikket festet i grusen. Hodet verket mer og mer, og jeg tenkte bare ”Ikke gi deg. Dette klarer du”. Solen stekte, noe som ikke akkurat hjalp på hodepinen. Men vi kom omsider til toppen og jeg satt meg ned i skyggen av et lyn-skjul. 

På toppen klarte jeg bare 2 ting. Først ble jeg spurt om jeg kunne ta et bilde for noen turgåere. Det fikk jeg til. Men etter det klarte jeg ikke annet enn å kaste opp. Så der var jeg. På 4421 moh, og lå på alle fire mens jeg tømte energilageret helt. På det tidspunktet var ikke toppen et sted jeg ville være, så jeg sjanglet meg bort til stupet, satt meg ned og tok et bilde som bevis på at jeg kom til toppen. Deretter begynte nedstigningen. 

At jeg bare tok ett bildet sier litt om hvor dårlig formen min var. Å ta bilder av fin natur er noe av det beste jeg vet, men på Mount Whitney var jeg i en så dårlig tilstand at jeg ikke klarte å tenke på annet enn at jeg ville komme meg bort. 

Turen ned ble ekstra tung på grunn av energimangel. Jeg hadde ikke matlyst og høydesyken satt sitt preg på stemningen. Saken ble ikke bedre av at også Hans ble tatt av høydesyken. Så der gikk vi. To fjellvante karer som undervurderte konsekvensene av å droppe akklimatiseringen. Vi fikk smertelig erfare hvor farlig det kan være å spise høydemeter for fort. Nedturen var utrolig tøff, men å møte Håkon, som var på vei opp for å finne oss, ble det en enorm opptur. Han var full av energi og tilbake i sitt ess. Humøret smittet fort over på oss andre og turen endte sånn sett veldig bra. 

Men sent ble det.

Jeg kom tilbake til San Francisco kl 04:00 på natten, og da var det utrolig tungt å skulle på jobb bare noen timer senere. 

Mount Whitney ble en stor opplevelse som anbefales på det sterkeste. Bare sett av nok tid til akklimatisering!

Hans og meg ved Trail Camp. 

Print blogginnlegg her