Snøen føyker forbi skituppene. Hetten er tredd over hodet og skibrillene gjør det mulig å holde øynene åpne i blåsten. Timer tidligere hadde det vært en helt annen verden der ute på vidda. Det hadde vært sol og fine forhold. Jeg hadde kledd meg deretter og nøt det flotte påskeværet. Plutselig kom værskiftet og jeg kunne knapt se neste kvist. Kontrastene denne påsken har vært enorme og det er som noen turgåere sa: «Det er kontrastene som gjør friluftslivet så fint». 

En påske fylt av kontraster

Kontraster er en god ting. De skaper opplevelser, nye inntrykk og gjør de fine stundene ekstra gode. Å sitte foran en glødende vedovn er ekstra godt etter å ha vært skikkelig kald. Å ta en lang dusj er ekstra godt etter å ha vært skikkelig skitten. For ikke å glemme hvor godt det er å komme seg ut på tur etter å ha vært mye inne i en lenger periode. 

Påsken går nå mot slutten og jeg tenkte å dele tre kontraster som har gjort min påske så opplevelsesrik som den har blitt. 

1. Kontrast: Nord vs vest

Jeg la ut fra Finse forrige helg i et flatt og fint viddelandskap. Turen tok meg først sørover til Sandhaug i det jeg vil si var et veldig snilt terreng. Lite motbakker, lite nedoverbakker, men lange fine strekk som skapt for ski og pulk. Fra Sandhaug endret jeg kursen mer mot vest og merket godt hvordan terrenget forandret seg fra det langstrakte viddelandskapet uten oppfang, til et mer kupert landskap med bratte topper, langstrakte daler og ikke minst energitappende motbakker. Både nord- og vestvidda har sine positive sider. Nord var lettere å ta seg fram i, mens vest bød på mer spektakulær natur. 

Naturvariasjonene krydrer turlivet. Jeg tror det ville blitt kjedelig å gå ukesvis i et ensformig landskap uten nye terrengformasjoner. 

Lite gode oppfang i nord. Her var det nesten bare å sette kursen sørover og begynne å gå uten å være redd for å møte på stup eller bratte bakker. Det man i større grad møter på i nord er mennesker - horder av trivelige turmennesker som gikk fra Finse. 

Der man kan gå rett fram i nord, ville det derimot i vest vært den sikre død å gå på kompasskurs. Det bør nevnes at pulken hadde veldig lyst til å ta raskeste vei ned og holdt fra tid til annen på å dra meg ned det 600 meter høye stupet. Å gå i bratt skråning med en pulk som veier omtrent like mye som deg er nok ikke det smarteste man gjør. Flaks at jeg og pulken kom oss ned uten å ende i tusen knas. 

2. Kontrast: Sterk kuling vs flau vind

Når lua holder på å fly avgårde med vinden og maten i skjeen vil ligge alle andre steder enn der den skal, så vet du at det blåser godt. Ting blir mer krevende i vind. Pausene blir kalde og dermed korte. Du må aldri legge fra deg noe uten å sikre det - for så fort du legger fra deg vottene så flyr de avgårde og kommer aldri tilbake. Hodet må være tilstedet og man må hele tiden vurdere forsvarligheten av å fortsette etappen. Den siste uken har jeg hatt flere pauser og måltider inni vindduken. Det er litt kronglete å skulle tilberede maten i en vindduk, men samtidig fantastisk å få en pause fra den sterke vinden. Og selv om det er godt å slippe unna vinden når man trer inn i vindduk-verden, så er det hvertfall godt å kjenne at vinden løyer. Fra å være ute i krevende forhold går man inn i en modus der alt er lett og behagelig. Bare det å kunne sette seg ned og spise lunsjen i god utsikt blir en særs behagelig ting å gjøre. 

Selv om det er godt med pauser i fjellduken blir kontrasten til pausene i fint vær stor. 

Lite er bedre enn pauser der vinden er fraværende og solen skinner. Sokkene kan rulles ned og ermene opp. Hver solstråle som treffer huden gir ekstra energi til en ellers sliten kropp. 

3. Kontrast: Telt vs hytte

Etter enormt mange netter i telt er det få steder jeg føler meg mer hjemme når jeg er på tur. Å bo i telt har virkelig sin sjarm vinter, som sommer. Man føler seg fri og kan overnatte akkurat der man måtte ønske. DNTs hyttenett på Hardangervidda er godt utbygd og jeg møtte flest mennesker som gikk fra hytte til hytte uten å ha med seg telt. Selv dro jeg med meg teltet og brukte det de gangene jeg ville gå litt lenger dagsetapper enn det hyttene tillot eller ville ha rolige omgivelser etter en lang og slitsom dag. Den siste uken har jeg vekslet mellom telt og hytte, men flest netter har blitt tilbrakt innendørs på fjellstuer og hytter. Grunnen er rett og slett at det har vært så masse folk i fjellet som det har vært hyggelig å hilse på. Jeg krysset vidda alene og da var det ekstra trivelig å slå av en prat med andre turgåere på hyttene. Det er alltid spennende å høre hvordan turen deres har vært så langt og hvor de skal videre. 

Å sove i telt etter å ha sovet innendørs på hytte eller fjellstue gir en stor ro og frihetsfølelse. Man kommer tettere på naturen og kan bo på de nydeligste steder. 

På den andre siden blir hytte- og fjellstuebesøk skikkelig luksus etter å ha levd teltlivet på vidda. På Dyranut Fjellstove fikk jeg servert 3-retters og tok meg en etterlengtet dusj. Oppholdet hadde vært deilig også om jeg kom dit med bil fra byen, men det ble helt fantastisk etter å ha vært så mye ute.

Det er som turgåerne sa: «Det er kontrastene som gjør friluftslivet så fint». Jeg er helt enig og veldig glad vi har alle de fine kontrastene i den norske naturen! 

Husk å dele dine turopplevelser med oss andre ved å bruke #eventyrlyst og #alfasko i sosiale medier. I tillegg til å være med å inspirere til økt turglede er du med i konkurransen om å vinne en plass på Det Store Eventyret for deg og en venn!

Print blogginnlegg her