Før de nye fjellvettreglene kom i 2016 sa fjellvettregel nr. 7: Gå ikke alene. Dette var stikk i strid med Fridtjof Nansens oppfatning som gikk ut på at man alltid burde legge ut på tur alene. Selv synes jeg variasjon er det beste. Man skal verken kimse av det å dele fine naturopplevelser med andre, eller det å oppleve naturens stillhet i det man vandrer innover landskapet uten selskap. 

Toppturer derimot synes jeg er best å gjennomføre med turfølge. Dels fordi man sammen kan vurdere trygge veivalg og dels fordi eneste mulighet man har for å overleve om man blir tatt av et snøskred er kameratredning. Ettersom jeg i dag fulgte Nansens anbefaling var ikke kameratredning noe alternativ, og selv om trygg ferdsel alltid er i fokus, tror jeg nok jeg i dag tenkte ekstra nøye gjennom veivalgene. 

Camp ved foten av Spanstind. 

Research

Da jeg i går kveld la meg til å sove ikke langt fra foten av Spanstinden gjorde jeg først den nødvendige researchen som alltid bør gjøres når man skal bestige en topp på vinterstid. varsom.no vurderte skredfaren til grad 3, altså betydelig snøskredfare. NGIs skredkart ble også besøkt med det formål å legge opp en rute som gikk i minst mulig skredterreng. 

Jeg pratet også med flere lokale som anbefalte meg å følge sommertrasseen opp gjennom fjellsiden, en rute som sjeldent gikk i terreng brattere enn 30 grader. 

I morges våknet jeg til et utrolig flott vær. Ikke en sky på himmelen. Riktig nok litt kaldt, men perfekt vær for topptur! 

Dagens mål ble Spanstind i Troms. Med sine 1457 moh kan toppen by på en nydelig utsikt med sikt til blant annet Jiehkkevarri i Lyngen og Kebnekaise i Sverige. 

Nødvendig utstyr

Ofte føles de unødvendig å bære med seg skredsøker, søkestang og spade når man ferdes ute i fjellet alene uten å se andre mennesker. Når jeg ferdes i slakt terreng pleier jeg sjeldent ha med skredutstyr, men så fort jeg vet jeg skal passere terreng med en viss fare for skred har jeg med utstyret jeg trenger, og det selv når jeg vandrer alene. Særlig på en så fin søndag som denne er det uaktuelt å legge igjen søkestangen, spaden eller skredsøkeren. Om jeg skulle havne i en situasjon der jeg ser noen blir tatt av skred og jeg står der og ser på, uten mulighet for å hjelpe vet jeg ikke om jeg kunne tilgitt meg selv som droppet utstyret for å lette på vekten. Derfor tar jeg alltid med skredutstyr på topptur, uten unntak. 

Spanstind er en fin topp med relativt snilt terreng. Du kan så og si gå hele veien opp uten å være i fare for å bli tatt av skred. 

I dag brukte jeg en noe bredere fjellski med 75mm binding. Jeg synes denne bindingen gir meg bedre stabilitet og kjøreegenskaper enn BC-bindingene som jeg vanligvis bruker. 

Andre valg

Når jeg går alene tar jeg nok til en viss grad andre veivalg enn jeg ville tatt om jeg gikk sammen med noen. Forsiktig er man uansett, men da jeg i dag fulgte noen andres spor merket jeg at sporet av og til førte meg under mindre skavler som ikke ville vært farlig for et turfølge som lett kunne gravd opp en person om løssnøen skulle løsne. Men for en enslig turgåer er det å bli begravet under en liten skavel livsfarlig. Naturen er uforutsigbar og nådeløs, derfor gikk jeg av og til bort fra det opptråkkete sporet for å holde større avstand til mulige farer. 

Vel oppe til en nydelig utsikt fra Spanstind. 

Da jeg nådde toppen kjente jeg hvor kaldt det faktisk var. Temperaturen var rundt 10 minus og på toppen blåste det friskt. Å ta av seg vottene var uaktuelt, så det var ikke bare lett å fikle med kamera. 

Spanstind er kjent for å være en fin topptur vinter som sommer. Med sin nærhet til E6 er det blitt en topptur som kan gjennomføres som en ettermiddagstur. 

Jeg ble på toppen lenge nok til å ta en del bilder, oppdatere sosiale medier og nyte utsikten. Når det var gjort var jeg så kald at det å feste hjelmspennen ble en utfordring. 

Jeg kunne ikke truffet bedre med været. For en sikt! 

Klar for å sette utfor. 

På topptur på fjellski

Jeg må være ærlig å si jeg foretrekker randone-utstyr på topptur på vinterstid. Opp er fjellski er drøm. Med lette sko og lette ski, løp jeg nærmest opp bakkene. Kunne jeg tatt en slak nedkjøring hadde dette vært en optimal utsrustning, men når jeg må ned noen bratte partier, med ujevne snøforhold ble det mildt sagt en spennende opplevelse. Jeg kan røpe at det ble noen fall og til tider var jeg redd for å skade meg der oppe i fjellsiden. Skia falt dessuten av under det første fallet, og ren flaks gjorde at skia stoppet. Å stå på en ski hele veien ned hadde jo vært interessant. 

Med en leken tur opp fjellet og en utfordrende nedkjøring ble det alt i alt en flott opplevelse. 

Å gå alene på topptur kan være et godt alternativ om vennene dine en dag ikke blir med. Bare husk å være forsiktig! 

Print blogginnlegg her