1 time sør for Mo i Rana ligger Okstindan - et fjellområde jeg rakk å bli glad i på få dager. Dette fjellmassivet byr på variert natur og Nord Norges høyeste fjell Oksskolten. I Okstindan føltes det på mange måter ut som om eventyret hadde tatt meg inn i turens tredje årstid. Med temperaturer ned mot syv kalde, snø på bakken og stiv kuling ble ting fort litt mer utfordrende og jeg gikk i skikkelig vintermodus. Selv om fokuset var på plass, så gikk absolutt ikke brekryssingen etter planen.

Landskapet var flott fra første stund, og det var lett å ta seg frem over myrene som følge av de kalde temperaturene som har sørget for gjennomfryste myrer. Men med fryste myrer kommer også islagt grunn og det ble litt knall og fall. 

Fra dal til høyfjell

Det er mange alternative innfallsruter til Okstindan. Jeg valgte å starte ferden innerst i Innerdalen med mål om å komme til Gråfjellhytta første kvelden. Fra Innerdalen til Gråfjellhytta var også rutene mange. Jeg knyttet skoene, slang på meg sekken og satte kursen mot hytta. Men jeg hadde ikke kommet lenger en 10 meter da jeg kom i snakk med en lokalmann, født og oppvoks i dalen. Han kom med tips og innspill til turen i Okstindan og jeg la fort om kursen fra turstien til en gammel, gjengrodd traktorvei som sparte meg for mange ekstra høydemetere. 

Det er lett å finne skjønnhet i omgivelsene når man går i variert landskap. Jeg måtte stoppe opp og se litt ekstra på naturen her. Det er fascinerende hvordan solen har sørget for en grønn og frodig side av bekken og en brun og livløs side.

Ytterelva nord for Grønfjellet snirkler seg frem i landskapet. Noe vanskelig å se på dette bildet, men i virkeligheten var det litt av et syn! 

Ettersom jeg kom lenger inn i fjellheimen og høyere i lendet merket jeg store forskjeller i vær og natur. Temperaturen sank betraktelig og det dukket opp små snøflekker som etterhvert dekket virkelig store områder. Litt synd var det at tåken lå tett om fjellet over 900 høydemeter. Den flotte utsikten jeg ellers ville hatt ble derfor fraværende og det ble vanskeligere å følge stien. Det var først da jeg begynte å få følelsen av vinter. 

På grunn av tåken så jeg faktisk ikke Gråfjellhytta før jeg så og si sto inntil hytteveggen. 

Kvelden kom og tåken lettet. Først da fikk jeg et ordentlig inntrykk av hytta og de flotte omgivelsene. 

Gråfjellhytta lå idyllisk til ved foten av Okstindbreen og med en helt nydelig utsikt. Her har du utsikt alle kanter og turmulighetene fra hytta er mange. Det var en både koselig og moderne hytte med strøm og internett. Plutselig hadde jeg et ypperlig kontor på 1008 moh. 

Da jeg så at tåken trakk seg tilbake var det ikke annet å gjøre enn å kle på seg alt av varme klær og forlate den varme hytta for å se på dette nydelige synet. Det var solnedgang og jeg fikk se mer og mer av solnedgangen ettersom tåken forsvant. Litt av et øyeblikk! 

Etter det vakre øyeblikket la jeg meg med en anelse om at morgendagen ville bli en bra dag. Og følelsen viste seg å stemme godt, for jeg sto opp til et helt upåklagelig vær - noe kaldt riktignok, men strålende sol! 

En "brekryssing" litt utenom det vanlige

Jeg har stor respekt for de mektige elementene i naturen og prøver alltid å unngå risikable situasjoner der det er mulig. Likevel la jeg ruten fra Gråfjellhytta til Rabothytta over isbre, rett og slett for å unngå å måtte gå mange timer og høydemetre ekstra rundt breen. Det var ruten lokalbefolkningen brukte, uten at det var en sikkerhet for meg om at det var trygt. Jeg kjente jo tross alt ikke isbreen, gikk alene og har heller ikke særlig breerfaring fra før. I etterkant av denne "brekryssingen" er en ting sikkert - at jeg må komme meg på brekurs. 

Jeg hadde snakket med lokalfolk om kryssingen og hadde blitt fortalt hvor jeg burde krysse. Det verken de eller noen av de kartene jeg hadde sett på hadde fått med seg var at det for under to år siden hadde dukket opp et stort tjern i Vestisen. Jeg som ville unngå å gå på snølagt isebre siktet meg inn på området som ikke hadde snø. Der tenkte jeg at jeg kunne se sprekker og på den måten komme meg trygt over. Og ikke nok med det så var det jo flatt og fint. 

Lenger opp var breen snølagt, men det ville ikke vært noe problem å ta seg over der oppe. Sprekkene var godt synlige. 

Jeg har lært at det farligste partiet er når man tar seg av og på isen. Så jeg tok det virkelig forsiktig i dette partiet. Rundt halsen hang ispigger og stavene hjalp meg godt. 

På isen begynte jeg å stusse litt på isens oppbygning. Det så egentlig ut som nylig fryst vann, men jeg tenkte ikke mer på det og tok meg videre over de mange hundre meterne med is. 

Det som kom frem i ettertid var at jeg ikke krysset bre, men krysset det store tjernet som nylig hadde dukket opp. Det betyr at jeg vandret mange hundre meter på et islagt vann. Jeg har trent på å komme opp av isen og har pakket alt vanntett, så jeg ville klart meg om jeg skulle gått gjennom, men jeg prøver jo i utgangspunktet ikke å krysse vann så tidlig på året. 

Etter å ha krysse tjernet gikk jeg videre langs fjellryggen opp til Rabothytta. Jeg måtte et par ganger over bre, men det gikk smertefritt. Det blåste også vanvittig. Veldig glad jeg hadde med meg staver, for vinden på 15 m/s fikk godt tak i både meg og sekken. 

Jeg måtte ta det pent på de partiene breen krysset fjellryggen. Det kunne se ut som det her og disse «brebroene» var absolutt ikke trygge å gå på. 

Blåisen kan være rimelig stilig å se på! 

Med mange minusgrader og stiv kuling var det i kaldeste laget å sette seg å spise ved denne benken. Jeg kan tenke meg det er en fin plass å nyte lunsjen på sommerstid. Denne gangen var den varme Rabothytta å foretrekke.

Jeg fikk en natt på Rabothytta. Dette er en hytte jeg har hørt mye om fra før, og det ikke helt uten grunn. Ved siden av at det var et kunstverk av en DNT-hytte, så var det et imponerende elektrisk anlegg der med solceller, vindmølle, værstasjon og det som er av nymotens teknologi. Rabothytta er DNTs mest høytliggende hytte i Nord-Norge. Den ligger på 1200 moh og ligger nydelig til ved de mektige fjellene i Okstindan. Både Gråfjellhytta og Rabothytta er eid av turistforeningen på Hemnes og var av høy standard. Dette er hytter det er verdt å besøke! 

Jeg fikk en nydelig solnedgang kvelden jeg var på Rabothytta.

Det var bare å sitte og nyte solnedgangen fra de store panoramavinduene i Rabothytta. 

Ved Rabothytta var det virkelig vinter. Værstasjonen viste stiv kuling og mange minusgrader. Likevel gikk det fint å være ute og gå. Med gode, vindtette klær holder man lett varmen. Særlig med tung sekk på ryggen.

Fra Rabothytta gikk jeg inn i Fagerlidalen og tilbake til Innerdalen. Med det sluttet jeg sirkelen og hadde hatt en helt herlig tur i Okstindan. Dette er et fjellmassiv jeg gjerne drar tilbake til! 

Det må være litt av et skiparadis på vinterstid. 

Print blogginnlegg her