Det har gått litt over et år siden jeg sto der sist. Med vind i håret og et fast grep rundt håndtaket på sleden suste jeg gjennom naturen med seks spreke hunder foran meg. Jeg hadde jeg nesten glemt hvor gøy det var med hundekjøring - så turen med Haukeli Husky ble virkelig et høydepunkt. 

Hadde det ikke vært for at jeg opplevde så utrolig mye gøy og spennende utover vinteren og våren i fjor, hadde jeg nok neppe glemt hvor godt jeg likte hundekjøring. Det er noe spesielt med aktiviteten - noe som trigger friluftsmannen i meg og bare det å se hvor motiverte hundene er for å løpe ut i naturen er en opplevelse i seg selv. Da jeg leste blogginnlegget fra mitt første møte med hundespannet ser jeg at jeg skrev jeg gjerne ville prøve det igjen, og det fikk jeg heldigvis gjort forrige helg. 

Hundekjøring i solnedgangen

Forrige gang Røros, denne gangen Haukeli

Et kjapt søk på Visit Norway gir meg 100 treff på hundekjøring. Du kan prøve deg på aktiviteten enten du er i nord, sør, øst eller vest. Forrige gang jeg prøvde hundekjøring var på Røros. Jeg fikk bli med guiden på treningstur og fikk god innføring i klargjøring av spannet før tur. Det var fascinerende å se hvordan hundenes energinivå økte jo nærmere vi kom avmarsj. På Haukeli hadde hundene allerede løpt seg en runde da jeg sammen med en gruppe fra MittNorge skulle ut på tur. Energinivået i starten var ganske mye lavere enn da vi la i vei fra Røros, men det var moro å se hvordan hundene etter hvert kom i flytsonen og løp som om det var deres første tur. 

I flytsonen

Draget sitter stramt om huskyene og sleden sklir godt over det vakre vinterlandskapet. Jeg står støtt bak på sleden, bremser i utforbakkene og hjelper til i oppoverbakkene. De seks hundene løp så ivrig foran meg mens tungene flagrer i luften.  Det ser virkelig ut som de storkoser seg og jeg har ikke hjerte til å la de jobbe seg i hjel når motbakkene blir bratte. Jeg hopper av sleden og løper ved siden av mens jeg roper oppmuntrende ord til gjengen i front. Pulsen øker, men at jeg løper i motbakken tenker jeg ikke over et sekund. Det føles bare så naturlig å hjelpe hundene når jeg kan, og sannheten er at både jeg og hundene storkoser oss når vi er ute på tur. 

Stillhet og fart. En sjeldent bra kombinasjon! 

Husker du dette bildet fra i fjor? Det ser ut til at det var fler som nøt pausen vi fikk i naturen.

Det beste med hundekjøring som helgeaktivitet

De to gangene jeg har prøvd hundekjøring har vi hatt to runder med en pause i midten. Pausen er noe av det beste med hundekjøringen. Ikke fordi man ikke kjører hundespann, men fordi man får tid til å la inntrykkene synke inn og kroppen roe seg før man igjen får prøve seg som hundekjører.

Pausen gir deg mulighet til å glede deg over det du opplever uten at du trenger å være redd det skal være over før du vet ordet av det. Dessuten er det utrolig avslappende å se hvordan hundene går fra å være supergira til å legge seg ned å hvile i snøen, mens man slår av en hyggelig prat med turfølget. Mitt inntrykk er at hundekjørere er utrolig hyggelige folk med mange gode historier, så det er ikke bare hundekjøringen i seg selv du har glede av – du vil også like pausen med hyggelige samtaler og noe varmt å spise og drikke.     

Etter en liten pause er gjengen klare for å trekke. De hopper og spretter og klarer nesten ikke vente på at jeg skal trekke opp ankeret som er godt plantet ned i snøen. 

Er du nysgjerrig på hundekjøring som friluftslivsaktivitet?
Sjekk ut Visit Norway for å finne hundekjøring nær deg!

Print blogginnlegg her