De tunge ryggsekkene er fyit med fersk mat og alle nødvendigheter for fire dager utendørs.

Toget ruller stødig ut fra Narvik stasjon. Det holder lav fart langs fjorden, og lokomotivet sliter med å dra vognene på Ofotbanen oppover. I takt med høydemeterne blir også utsikten betraktelig bedre. Hålogalandsbrua er under bygging, og de høye pilarene er godt synlige. Vi er spente og ser frem til de fire dagene vi har foran oss. Det er en rolig høsttur vi har planlagt. Vi, altså kjæresten Anni og jeg, er begge fra Tyskland og utrolig entusiastiske rundt å utforske den norske fjellheimen sammen.

Turen starter fra Katterat, på 373 MOH.

Toget har fortsatt langt igjen, men vi ønsker å gå av på Katterat (373 MOH). Sekkene er tunge, vi har nemlig fylt de til randen av fersk mat. Vi vil virkelig nyte denne turen! 

Plutselig er det vår stasjon, og vi går av toget. Toget ruller videre, og vi ser bare baklysene. På stasjonens venterom pakker vi om sekkene litt og setter avgårde. Fjellet er dekorert i de vakreste høstfarger og vi kan nesten ikke vente med å dykke ned i naturen.

Vi hilses velkommen av lave bjerketrær i høstdrakt langs den smale veien. Vi skal følge denne veien i nesten 12 kilometer til vi kommer frem til Hunddalshytta (700 MOH). Inngangen til Narvikfjellene er komfortabel, og det er enkelt å komme seg innover fjellet. Å gå fra Katterat sparer en lang innmarsj med stigning. En perfekt start for oss!

Været er kjølig, men det regner heldigvis ikke. Av og til dukker solen opp. Det er høsten, og du må være forberedt på alt slags vær. Det er bare å ta det som det kommer. Takket være den gode veien har vi rask fremdrift og plutselig er vi i ekte fjellandskap. Det er røffere. Vi følger Hunddalen og finner etterhvert frem til hytten. Wow, for en plassering! Det er virkelig nydelig her, det kan jo ikke bli bedre! 

I den store hovedhytten er vi de eneste gjestene og vi føler oss hjemme. Det tar ikke lang tid før vi har fått igang komfyren og lukten av fersk kaffe sprer seg i rommet. Hva er vel bedre enn å være inn på en hytte når kvelden kommer? Middagen består av fisk og poteter, og nytes før vi finner sengen mette og fornøyde. Vi gleder oss til i morgen!

En ny dag

Den nye dagen hilser oss velkommen med lavt skydekke over hele dalen. Vi tar oss god tid til å nyte frokosten, heldigvis, for været letner mens vi spiser. Mens vi rydder etter oss, bryter noen solstråler gjennom skyene. Vi tar et bilde foran hytten og kommer oss avgårde. I dag vil vi gå til Čunojávrihytta, som er dagens destinasjon. Det sies at ruten dit er spektakulær. Først krysser vi bekken foran hytten og begir oss ut på Nordbergryggen. Via denne ryggen skal vi nå Oallavaggi-dalen som skal bringe oss direkte til hytten vi har som mål å nå. 

Turen ned er uproblematisk og bekkene er heldigvis ganske tomme for vann på høsten. Nok til en forfriskning, men ikke så mye at de blir krevende å krysse. 

På toppen av ryggen er utsikten ned til Hunddalen og fjellene rundt helt enestående. Det er det vi elsker med Norge! Terrenget blir steinete og ujevnt, og stien tar oss ned igjen til Oallavaggi-dalen. Vi holder god fremdrift og stien er veldig god å gå. Rett før Oallavaggi møter vi stien som går direkte fra Katterat til Čunojávrihytta. Det er også et alternativ, men vi valgte å gå en annen rute denne gangen. 

Det er tid for en pause når vi når den lille hytten, og vi finner frem snacks. Plutselig går hyttedøren opp, og overraskelsen er stor da vi ser ansiktet til en venn vi ikke har møtt på lenge. Verden kan være liten i fjellet, også. Etter en kort prat, sier vi hadet og kommer oss avgårde. Både store og små bekker omgir oss, og den klare høstluften gjør turen til ren nytelse. Etter kort tid åpner dalen seg og stein viker for gress. Det er fuktigere og mer gjørmete, men utsikten er god.

Čunojávrisjøen kommer til syne på horisonten, og fjellene rundt er allerede dekket av snø. For et vakkert syn! Men den gjørmete stien tar mye krefter...

Før vi når hytten ved innsjøen, må vi krysse en hengebro over en elv. Når ettermiddagen kommer står vi foran hytten. Vi ender opp med å sove på den nye, moderne hytten. Den er virkelig ny, for både byggematerialene og verktøyet står fortsatt utenfor hytten. Kanskje det hentes av helikopter senere? 

På null komma niks følte vi oss hjemme i stua. Vi er alene på hytten igjen! Det store vinduet gir en fantastisk utsikt over innsjøen. Som en ekte friluftsfan, hva mer kan du ønske deg? 

Neste morgen brukte vi nok en gang lang tid på frokosten. Vi har ikke dårlig tid på denne turen. I dag vil vi campe og se hvor langt vi kommer. Den nye dagen har en skikkelig høststemning, med farger som vi nesten ikke har opplevd før. De er så sterke, nesten blendende og trollbindende.

Vi tok en rask kikk på kartet før vi la avgårde. Faktisk litt for rask, for vi endte på feil sti. Det fant vi først ut når vi knapt kunne finne rødmerkinger. Kartet vi har med oss ser ut til å være utdatert. Den nye ruten til Unna Allakas er ikke med. Fremdriften er sen, men utsikten til innsjøen er vakker. Igjen og igjen stopper vi opp for å ta den inn. 

På et tidspunkt kommer vi oss på riktig vei, og etter kort tid krysser vi grensen til Sverige. Rett før vi når Unna Allakas hytte oppdager vi at høsten er i full sving, og fargene er ubeskrivelige. Vi kommer frem på hytten og slår av en prat med hytteverten. Det er ingen andre turgåere her, så vi nyter det rolige øyeblikket. 

Hytten står det er i bildeskjønne omgivelser og det er hardt å gå videre, men vi må. Skangalanjavrisjøen er neste på lista. Stien går sakte, men sikkert oppover. Det koster oss noen dråper svette å overkomme høyden i solsteken. Heldigvis har vi en fantastisk utsikt tilbake mot dalen.

Etter innsjøen går vi opp en kort, bratt bakke. Været begynner å bli ruskete, litt som terrenget. Det er ikke like hyggelig nå som det var ved Unna Allakas hytten. Vi tar en kort fotopause før vi går videre.

Terrenget går opp og ned, når vi nærmer oss Vålffojavrittsjøen, men det er fortsatt for tidlig å sette camp. Vi følger stien som følger grensen mellom Norge og Sverige. Vi har god fremdrift, spesielt da stien her er dekket av planker. Det er raskt å gå på.

Plutselig er det en stor elv foran oss. Vi holder pusten et øyeblikk, til ingen nytte. Vi må over, så vi kan like gjerne sette i gang. Heldigvis så det verre ut enn det egentlig var, så kryssingen gikk fint. Det var dagens siste utfordring, herfra er det bare å følge stien en times tid. Terrenget er nydelig, og svenskene har vært flinke til å legge planker på stien. 

Dessverre er det ikke så mange gode camp-steder. Det tar en stund før vi finner en god plassering for natten i Dossagemvaggidalen. Det er nesten kveld når vi har fått opp teltet. Kort tid etter, koker vannet på primusen. Det går ikke lenge før det lukter kaffe og solbærtoddy i teltet. For en fantastisk dag! 

Natten var stille, og heldigvis var det opphold. Skyene har samlet seg over oss når vi tar den første kikken ut på morgenen. Vi har fortsatt ikke dårlig tid, så vi bruker litt ekstra tid på å nyte morgenen i soveposen. Etterhvert kommer motivasjonen tilbake, når vi kommer igang. Dampen stiger og kaffen er klar - hva mer kan man ønske seg? Vi har en lang frokost, og været blir bedre etterhvert som vi pakker sammen teltet. Det er siste dag på tur i dag, og vi vil komme oss tilbake til Riksgrensen. Vi finner takten og den kuperte stien tar oss med forbi små innsjøer. På kartet så det enklere ut enn det faktisk er, der var nemlig ikke de små oppover- og nedoverbakkene synlige.

Vi kommer til en hytte hvor man kan bli over natten hvis det er nødvendig. Den heter Stuor Kärpel og har, som så ofte i Sverige, en nødtelefon. Vi legger oss ned foran hytten, tar en ekstra lang pause og nyter litt snacks.

Etter pausen fortsetter vi, og grensen mot Norge er stadig nærmere. Kort tid etter går vi på norsk jord. Det er bare et lite, gult skilt som indikerer at vi nå er i Norge. 

En kort, bratt bakke tar oss opp på en egg med en gigantisk utsikt over Gátterjávrisjøen og områdene rundt. Dessverre henger skyene stadig lavere, og tilsier at det snart blir regn. Fjellene forsvinner i de grå skyene, og vi begynner på stigningen ned mot innsjøen. Det er da det skjer: Det regner katter og hunder, og vi må raskt komme oss i regntøyet. Det er synd at slutten på en så fantastisk tur blir nettopp klissvått regn. Etter synet av de nydelige høstfargene i går, blir kontrasten stor. Det er nesten litt trist. 

Vi går rundt innsjøen, og følger stien ned til Riksgrensen. Snart er vi ved toglinjen mellom Narvik og Luleå, som går parallelt med E10. Biler og lastebiler er synlig på god avstand. 

En siste gang stopper vi og nyter den vide utsikten, til tross for regnværet. De siste dagene har tatt oss gjennom et utrolig høstlandskap, akkurat som vi hadde sett for oss. Narvikfjellet har gitt oss alt vi elsker med nord. Vi kommer definitivt tilbake for å tilbringe mer tid her, det er sikkert. Det er så mye å oppdage og oppleve her. 

Takk for oss!

Print blogginnlegg her