• Moa Hundseid

  • Håkon Høiland, Moa Hundseid

Oppe i Camp 2: 6400 meter over havet. Etter en mindre bra natt i Camp 1, hjertet slår hardt og kroppen er ikke i leget. Det ligger søppel overalt etter jordskjelvet i 2015. Da tragedien rammet, ble alle reddet ut med helikopter, søppelet ble igjen. Klær, sko, telt og utstyr ligger strødd. Jeg stavrer forbi alt utstyret som ligger strødd. Jeg er helt ferdig. Atter en gang er jeg blitt syk! Med feber på 39 grader, stygg hoste, diaré og oppkast er det bare viljen som lar deg forsette.

Stiger over bresprekker! En fordel å ha full konsentrasjon over store isgap.
Stiger over bresprekker! En fordel å ha full konsentrasjon over store isgap.

Jeg kryper inn i teltet på 6400 moh., jeg har vært uenig med sherpaene – jeg mente jeg burde hvile i Camp 1 på 5900 moh., men de ville ha meg høyere på fjellet for å bli bedre akklimatisert. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet når jeg trenger hvile, men med så stor respekt som jeg har for sherpaene, blir jeg med til Camp 2.

Jeg er utslått, prøver å tvinge innpå mat – jeg presser innpå mat – og svelger ned med vann, men det kommer opp igjen med en gang. Jeg mister mange kilo, og krefter, jeg mister kraften i kroppen. Jeg er vant til alltid å være den som tåler det meste, være sterk i kroppen.

Men ikke denne gangen. Det er vondt å føle seg svak. Jeg blir bare svakere og svakere. I løpet av de tre dagene jeg tilbringer på 6400 moh. blir jeg svimmel. Jeg har en oksygenprosent i blodet på 43 prosent fordi jeg bare ligger i teltet og ikke får næring i meg. Sherpaene bestemmer seg for å sette meg på oksygen over natten så jeg får krefter i bena til å komme meg ned igjen.

Mot camp 2! Formen er dårlig! Ingen energi, men fortsetter veldig sakte men sikker mot camp 2, formen sank med hvert steg.
Mot camp 2! Formen er dårlig! Ingen energi, men fortsetter veldig sakte men sikker mot camp 2, formen sank med hvert steg.
Oksygen gjennom natten etter to dager i camp 2, oppkast, diaré, null energi og feber slår en ut over 6000 moh. Dagen etter returnerte jeg til basecamp med Tserring sherpa for å bli frisk.
Oksygen gjennom natten etter to dager i camp 2, oppkast, diaré, null energi og feber slår en ut over 6000 moh. Dagen etter returnerte jeg til basecamp med Tserring sherpa for å bli frisk.

Vi går ned til hovedleiren, rotasjonen i fjellet er ferdig for min del. Influensaen har sett sine spor, slitt ut de kreftene jeg hadde i kroppen. Selv om jeg er slått ut, er jeg fast bestemt på å klare målet mitt! På ren vilje stabler jeg meg på bena og går ned til Camp 1, og videre gjennom brefallet med sherpaene. Sherpaene vil gjøre alt godt for deg, for at du skal ha det på best mulig måte. 

Vi skynder oss gjennom brefallet, slik at vi unngår risikoen for å få et snøskred i hodet. Mange henger med hodet på vei opp, det er aluminiumsstiger man må forsere over bresprekker. Balansere på stegjernene slik at du finner en trygg vei igjennom islandet. Det er vakkert, en helt annen verden.

Nede i basecamp igjen. Buksen er blitt romslig, det er sjelden jeg tar av på tur, men her har jeg mistet mange kilo på kort tid. Influensa har satt sine spor, men nede på 5300 moh. er det lettere å bli frisk og å holde seg frisk. Jeg spiser flere tallerkener med mat, etter ikke å ha spist på nesten en uke. Feberen og høyden gjorde appetitten helt fraværende.

Det er deilig å kjenne at appetitten er tilbake. Feberen er nå borte og «Moa» smiler stort igjen! Jeg fortalte aldri mine nærmeste hjemme hvor dårlig jeg var, jeg vet de blir så bekymret, og jeg vet jeg tåler mer enn de fleste tror. Nå går dagene med til å holde kroppen frisk, gå på ulike utflukter, fjell og områder for å holde kroppen klar for et toppforsøk.

Vi venter på været, vi trenger et værvindu. Vi holder til i basecamp, nyter rolige dager, vi vet hva som venter oss der oppe, og prøver å spise så mye som mulig, hvile så mye som mulig, og forberede oss på å gi 100 prosent mot drømmen om å stå på verdens høyeste fjell. Vi er alle klar over den risikoen det innebærer. Vi våkner til skred og vi sovner til skred, ulykker skjer, men likevel er vi fast bestemt på å nå nye mål.

Vi blir en familie her oppe, vi ler sammen, vi står sammen og støtter hverandre, men samtidig har vi hjemlengsel til vår kjernefamilie. Lukten av grønt gress, lukten av vår i fjellet hjemme, savnet etter polarhundene mine hjemme i bygda mi Vikedal. Men kunsten bak å takle lengselen er å tenke at alt er en overgang, og til slutt vil drømmen bli oppfylt om man fokuserer på de rette tingene, en dag om gangen.

Sjefen over alle sjefer, Mingma Tserri Sherpa, gjer det han kan for at me skal ha det fint på tur! Her hjelper han også til med hårmanken min!
Sjefen over alle sjefer, Mingma Tserri Sherpa, gjer det han kan for at me skal ha det fint på tur! Her hjelper han også til med hårmanken min!

Den viktige Pujaen

Før rotasjon gjennom brefallet og på fjellet er det veldig viktig for sherpaene med Puja. Det er en seremoni hvor vi ber om tillatelse til å få bestige fjellet. Vi ofrer ulike mat- og drikkevarer til gudinnen i håp om å få besøke fjellet. Det er en Lama som leder seremonien, sherpaene og vi deltar. Det er en fin måte å åpne sirkuset på, etter Pujaen kan vi planlegge første besøk på fjellet.

*Såkalt rotasjon er turene man går opp og ned for å bli vant til høyden, før toppforsøket.